De nye reglene trer i kraft fra 2026, og innebærer at maksimal avskrivningstid for vann- og avløpsnett økes fra 40 til 80 år. Dette påvirker grunnlaget for selvkost, og dermed også vann- og avløpsgebyrene. 

Kommunene skal også vurdere tidligere investeringer i vann- og avløpsnett, og eventuelt forlenge avskrivningstiden. I tillegg skal kommunen revurdere og eventuelt justere avskrivingstid for investeringer i forbrenningsanlegg, renseanlegg, pumpestasjoner og høydebasseng som ble foretatt i 2019 og tidligere, innenfor maksimal avskrivningstid på 40 år.

Dermed kan det gå mot lavere vekst for både vann- og avløpsgebyr og renovasjonsgebyr.

, sier kommunal- og distriktsminister Bjørnar Selnes Skjæran (Ap) at det er viktig å kommunisere endringene raskt til kommunene, som er i gang med budsjettprosessene for 2026.

Hovedmålet med de nye reglene er å fordele kostnadene ved investeringer i vann- og avløpsinfrastruktur over en lengre periode, slik at gebyrene blir mer håndterbare for innbyggerne.

Tanken er at innbyggerne kun skal betale for den delen av tjenestene de faktisk bruker. Siden infrastruktur som ledningsnett har en levetid på flere tiår, anses det som rettferdig at kostnadene fordeles over tid, slik at også fremtidige generasjoner bidrar til å dekke investeringene.

Skjæran mener at den nye avskrivningstiden vil gjøre fremtidige investeringer mindre merkbare for husholdningene enn de ville vært under dagens regelverk.

I tillegg til endringene i nedbetalingstid, justeres også renten som brukes til å beregne gebyrene. Fra 2026 skal kommunene bruke en rente basert på tre måneders NIBOR (Norwegian Interbank Offered Rate) pluss et påslag på 0,7 prosentpoeng.

Denne endringen reduserer kommunenes renterisiko, ettersom gebyrene nå vil samsvare bedre med de faktiske rentebetingelsene på kommunenes lån. Dette gir en mer stabil og forutsigbar kostnadsstruktur for både kommunene og innbyggerne.

De nye reglene forventes å ha flere positive effekter:

: I pressemeldingen skriver KDD at man vil få en gjennomsnittlig reduksjon i gebyrene på 450 kroner per innbygger på kort sikt, og at dette vil lette den økonomiske byrden for husholdningene. Det er imidlertid lite sannsynlig at gebyrene settes ned, men at det snarere er snakk om at veksten i gebyrene blir lavere de neste årene.

: Endringen i rentekostnader gir kommunene en mer stabil økonomisk planlegging.

: Forlengelsen av nedbetalingstiden sikrer at kostnadene fordeles over flere generasjoner, i tråd med prinsippet om at brukerne betaler for tjenestene de mottar.

: Revurdering av avskrivningstiden for forbrenningsanlegg kan bidra til at det også blir lavere vekst i avfallsgebyrer.

Ifølge advokat Camilla Sandvik Grande i Samfunnsbedriftene, er det usikkert om de reduserte gebyrene vil gjøre det enklere for kommunene å finansiere nødvendige oppgraderinger av ledningsnett og renseanlegg.

Hun uttrykker imidlertid håp om at lavere gebyrvekst kan lette presset på kommunene.

Les også: Nytt regelverk demper gebyrene (regjeringen.no)

Les også: Reduserer moms på vann og avløp (regjeringen.no)

Nytt regelverk demper vann- og avløpsgebyrene

Det går fram av et høringssvar fra Samfunnsbedriftene til Finansdepartementet. Bakgrunnen for høringen er en ny bestemmelse i merverdiavgiftsloven, hvor det er foreslått å redusere satsen for vann- og avløpstjenester fra 25 til 15 prosent.

I høringsbrevet skriver Finansdepartementet at formålet er å «redusere levekostnadene for husholdninger, som har opplevd å få kjøpekraften redusert som følge av høy prisvekst og økt rente». 

– Vi støtter dette forslaget for å redusere levekostnadene, sier administrerende direktør Øivind Brevik i Samfunnsbedriftene, men legger til at de ønsker en langt større endring.

– På prinsipielt grunnlag mener vi at det bør være fritak for merverdiavgift 

 for lovpålagte tjenester som leveres etter selvkostregelverket, sier han.

Brevik forteller at vann- og avløpstjenester til husholdninger leveres til innbyggerne etter selvkostregelverket. For disse tjenestene kan ikke kommunene kreve et vederlag som er høyere enn kostnadene ved å produsere tjenestene.

– Samtidig får staten en inntekt på tjenester som leveres etter selvkostreglene gjennom å innkreve merverdiavgift på 25 prosent på vann- og avløpsgebyret, sier han.

Advokat Guro Austvik Letnes i Samfunnsbedriftene sier at et viktig prinsipp for selvkost er generasjonsprinsippet, som også kalles det finansielle ansvarsprinsippet.

– Det innebærer at dagens brukere ikke skal betale for framtidige brukere – eller omvendt. Det er kostnaden ved bruken her og nå som skal dekkes av de som drar nytte av tjenesten, sier Letnes.

Les også: Milliarder å hente på samarbeid om vann og avløp

Hun forteller at dette prinsippet er under sterkt press for tiden.

– Dagens brukere belastes nemlig for bruk i både fortid og framtid. For det første må de betale for et vedlikeholdsetterslep fra tidligere generasjoner. For det andre må de betale for framtidige generasjoner som en følge av store investeringer knyttet til tilpasning til klimaendringer og stadig strengere rensekrav.

– Og det kommer på toppen av at de betaler det de faktisk skal betale, nemlig for dagens bruk, sier Letnes.

Mange av gebyrene for tekniske tjenester i norske kommuner har skutt i været de siste årene. Nye miljøkrav og stort investeringsbehov innen både avfall, energi og vann/avløp gjør at de kommunale avgiftene øker betydelig de fleste steder.

– Dette ser vi særlig for vann og avløp, der det store vedlikeholdsetterslepet gjør seg gjeldende. Dersom staten også for framtiden skal kreve inn merverdiavgift på vann- og avløpsgebyr, vil høyere gebyr medføre økte inntekter for staten, selv om satsen for merverdiavgift reduseres.

Les også: Moms på nettleie må reduseres

– Vann- og avløpsgebyr belastes i stor grad privatpersoner som sluttbrukere, og det framstår som lite rimelig at staten skal berike seg på økte priser på lovpålagte infrastrukturtjenester hvor innbyggerne selv tar kostnaden. Det er en dobbelt belastning, sier Letnes.

Økte krav til utsortering og materialgjenvinning for avfallsselskaper innebærer også betydelige kostnader for tjenester som leveres etter selvkostprinsippet.

Samfunnsbedriftene har tidligere etterlyst et eget investeringsfond for grønn innovasjon som også omfatter kommunal sektor. I dag er det bare private aktører som kan søke slike midler. Ironisk nok slipper de unna de fleste nye miljøkravene.

Les også: Fem grep for lavere utslipp og avfallsgebyrer

– Vi oppfordrer departementet til å vurdere merverdiavgiftssatsen for alle tjenester som leveres til selvkost. Det vil også gjelde avfallstjenester. Prinsipielt mener vi at alle lovpålagte selvkosttjenester bør fritas helt fra merverdiavgift. Selvkosttjenester bør uansett ikke ha mer enn redusert merverdiavgiftssats på 15 prosent, sier Letnes.

– Det er vanskelig å forstå hvordan myndighetene har tenkt rundt merverdiavgift for selvkosttjenester. Mens renovasjon og vann og avløp har 25 prosent, er det ikke merverdiavgift på gebyrer for byggesaksbehandling eller feiing og tilsyn med fyringsanlegg. 

– Det er altså ikke noe nytt at selvkosttjenester fritas fra merverdiavgift, og vi mener at dette bør gjelde alle lovpålagte tjenester som leveres etter selvkostregelverket, sier Letnes. 

Last ned høringssvaret fra Samfunnsbedriftene

Selvkost innebærer at kommunen beregner hva en tjeneste virkelig koster, ved at alle direkte og indirekte kostnader tas med. 

Selvkostprinsippet som finansieringsmetode betyr at man har regnet ut selvkost for å finne ut hva en kommunal tjeneste skal koste.

Renovasjon, vann og avløp, feiing og tilsyn med fyringsanlegg, byggesaksbehandling samt delings- og reguleringssaker er eksempler på kommunale tjenester som beregnes etter selvkost.

Når en selvkosttjeneste koster mer å produsere, for eksempel på grunn av vedlikehold, investeringer eller økte klimakrav, vil tjenesten bli dyrere. Det betyr at avgiften på tjenesten øker.

Fjern merverdiavgift på alle selvkost-tjenester!

Nylig arrangerte Samfunnsbedriftene Bærekraftsdagen. Et av innleggene i programmet, «Fra renseanlegg til ressursfabrikk» inneholdt et uventet element. En ølboks ble sendt rundt i forsamlingen. Det var ikke en del av serveringen eller et forsøk på å skape et festlig lag.

Det skapte uansett stor begeistring da Kjetil Wang-Hansen, daglig leder i HOOP CO2 og konstituert administrerende direktør i Veas, fortalte om ølboksen som er produsert med innhold av bio-CO2.

Veas er Norges største avløpsrenseanlegg, og HOOP CO2 er et av deres datterselskaper som ble lansert i fjor. Målet er å etablere seg som en ledende leverandør av bio-CO2 til mat- og drikkevareindustrien.

HOOP CO2 tar med dette et modig steg i retning av å endre holdninger i befolkningen om hva som regnes som matressurs. HOOP CO2 tar utfordringen. Ved å fange opp og raffinere CO2 fra biogassproduksjon, ønsker de å tilby et grønt alternativ til fossilt CO2.

Bio-CO2 er et bi-produkt av produksjon av biometangass på blant annet anlegget til Veas’ på Slemmestad. Bio-CO2 er klimapositivt og bra for klima og miljø. Hvordan skjer det? Prosessen bak er at biologisk CO2 fra avløpsvann blir fanget, renset og brukt i matproduksjon, istedet for å slippes ut i atmosfæren.

Satsingen er del av Veas’ visjon om å skape verdier fra avløpsressurser og er et uttrykk for selskapets ambisjoner om en bærekraftig og sirkulær forretningsmodell.

Før han kom til Veas, jobbet Wang-Hansen i luftfartsindustrien. Overgangen fra F-16-fly, redningshelikoptre og forsvarets flysystemer, til å jobbe med avløpsvann virket litt mindre spennende i starten.

Han oppdaget raskt at det var et voldsomt fokus på å utnytte ressursene i avløpsvannet, og det fokuset har gjort de har gått i nye retninger som de ikke kunne ha tenkt seg tidligere. Det har gjort arbeidet veldig interessant for Wang-Hansen.

– Av og til savner jeg flybransjen, men ikke så ofte”, sier han med et smil.

– Vi ansetter nye mennesker i dag fordi vi satser mye på forskning og gjenvinning for å utnytte ressursene best mulig. Det fanger oppmerksomheten til mange og i tillegg gir verdiskapning inntekter på sikt som igjen reduserer kostnadene for vår drift.

Vi stilte også Wang-Hansen spørsmålet om hva bærekraft betyr for Veas og HOOP CO2, og om det er en viktig del av strategien til selskapet?

– Helt klart, ja. Vi ønsker å skape verdier fra avløpsressurser og ser nødvendigheten av å ta i bruk sirkulære metoder for å redusere avhengigheten av jomfruelige ressurser.

Han understreket at bærekraftstiltak må være kostnadseffektive, og at ekte bærekraft må være i tråd med økonomisk levedyktighet.

Lanseringen av HOOP CO2 reflekterer også Veas’ dristige ambisjon om å gå fra selvkost til inntekt. Dette paradigmeskiftet innebærer å maksimere ressursutnyttelsen og skape nye verdistrømmer.

– Vi har 40,000 kvadratmeter med prosessutstyr inne i et fjell, og en driftsomsetning på nesten en halv milliard i år. Det er en heftig visjon å si at vi skal tjene mer enn vi bruker.

Han understreket hvor viktig det er å omfavne sirkulære løsninger. Og da er det nødvendig med innovative løsninger som den som går på å omdanne biometangass og bio-CO2 til brus og øl.

Det er et bærekraftstiltak som vi håper mange vil skåle for.

Fra biogass til brus

HOOP CO2 er VEAS' visjonære datterselskap

Av: 
Administrerende direktør Morten Andreas Meyer, Huseierne
Administrerende direktør Øivind Brevik, Samfunnsbedriftene
Administrerende direktør Ragnhild Aalstad, Norsk Vann

500 milliarder kroner! Det er anslaget på investeringsbehovet for opprustning av vann og avløp de neste 15-20 årene. Det er behov for store investeringer i renseanlegg, alternativ forsyning, overvannstiltak, fornyelse av ledningsnettet og nødvendige utvidelser av kapasiteten for å møte befolkningsveksten. Opprustningen skal også redusere sårbarhet og styrke beredskap i kommunene. 

Siden vann- og avløpstjenestene dekkes av selvkost, vil kommunene måtte øke gebyrene. Landets boligeiere må derfor regne med et gebyrsjokk på vann og avløp – som kommer i tillegg til økte renter og generell prisoppgang. 

Bokostnadsindeksen til Huseierne viser at vann- og avløpsgebyrene økte med opptil 50 prosent i perioden 2010-2021, noe som er nær det dobbelte av den vanlige prisveksten. Men det er bare begynnelsen. «

Mulighetsstudie for VA-sektoren med samfunnsøkonomiske analyser

» som er utarbeidet av Oslo Economics, COWI og Kinei, viser at gebyrene skal dobles enda en gang. Bor du i Nord-Norge, kan det bli en tredobling.

Vi mener politikerne må sørge for å dempe kostnadsveksten slik at det fortsatt blir mulig for husholdninger med ordinær økonomi å kjøpe, eie og ta vare på hjemmet sitt. 

Når kommunene skal i gang med en historisk dugnad på vann og avløp, er det behov for bedre regulering. Det må stilles klare og målbare krav til effektivisering, slik at veksten i vann- og avløpsgebyrene blir så lave som mulig. Staten må legge til rette for samarbeid på tvers av kommunegrensene. Slik vil man kunne skape større og mer robuste kompetansemiljøer, og utnytte tilgjengelige ressurser på en kostnadseffektiv og bærekraftig måte. Det er på sin plass å be om en nasjonal handlingsplan.

En rekke rapporter viser at norske kommuner er best når de samarbeider om store oppgaver. Både «

Vannbransjens erfaringer med kommunesammenslåinger

Sluttrapporten for Norsk Vanns arbeidsgruppe for effektiv organisering av vann- og avløpstjenestene

 viser at tjenestekvalitet øker og gebyrer synker når større enheter leverer tjenestene. 

På Østlandet og i Rogaland finner vi flere eksempler på samarbeid gjennom interkommunale selskaper (IKS), mens denne modellen er langt mindre utbredt ellers i landet. Faktisk finnes det ikke ett eneste interkommunalt vann- og avløpsselskap nord for Mjøsa, og det er nettopp nordover i landet det største gebyrsjokket kommer. Mens 97 prosent av norske kommuner samarbeider om renovasjon i IKS, er det bare 13 prosent som samarbeider om et interkommunalt selskap innen vann og avløp.

Bedre organisering av vann- og avløpstjenestene er helt nødvendig for å unngå en størrelse på gebyrene som husholdningene ikke kan bære. Huseierne, Norsk Vann og Samfunnsbedriftene ønsker ingen statlig overstyring av kommunene – vann- og avløpstjenestene skal fortsatt være et kommunalt ansvar. Men staten må bry seg mer. Nasjonale myndigheter må sørge for incitamenter som gjør at kommunene velger de samfunnsøkonomisk mest gunstige løsningene, blant annet gjennom styrket samarbeid.

Milliarder å hente på samarbeid om vann og avløp 

- Det er et tankekors at det ikke er flere interkommunale selskap innen VA, sa den adminstrerende direktøren for Samfunnsbedriftene. - For vi vet at nettopp VA-selskapene er foregangsmiljøer når det gjelder å utvikle tjenestene.

Frokostmøtet satte søkelys på et viktig spørsmål: Er det behov for et eget fagbrev for bransjen? 

Bakgrunnen er at økende krav, klimaendringer og ny teknologi skaper et stort  kompetansebehov i det bransjefolk ofte omtaler som «den skjulte tjenesten».

- Når man samtidig må drifte og fornye tjenesten, er det et enormt behov for både kompetanse og personell, sa assisterende direktør Yngve Wold i Norsk Vann. 

Han viste til anslag om at bransjen årlig trenger 37 nye sivilingeniører og 51 nye ingeniører på landsbasis.

- Norsk Vann har i dag to tilbud som skal øke kompetansen til de ansatte i bransjen. Det utelukker ikke at vi kan få et eget VA-fagbrev. Men vi skal huske at rekruttering er like viktig.

- Teorikurs for fagbrev kjemiprosess VAT leder til en praktisk fagprøve. Dette nettbaserte kurset tas stort sett av driftsoperatører, og er det nærmeste man kommer fagbrev i dag.

- VA-selskapene ser mer positivt på kompetanse og rekruttering enn flertallet av våre medlemmer, sa politisk rådgiver Jens Oldgard da han redegjorde for hovedfunnene i Samfunnsbedriftenes ferske arbeidslivsundersøkelse.

Hele 89 prosent oppgir at de har den kompetansen de trenger, der snittet for alle Samfunnsbedriftenes medlemmer er 61 prosent. Og 78 prosent av VA-selskapene tror de kommer til å ha kompetansen de trenger om tre år.

Likevel oppgir halvparten av VA-selskapene at det er vanskelig å rekruttere rett type arbeidskraft. Og de tror at digital og teknisk kompetanse blir mest utfordrende å skaffe seg i fremtiden.

- Selskap som Borregaard er med på å styre utdanningstilbudet for ungdom i Østfold, sa daglig leder Geir Ove Simensen i Søndre Follo Renseanlegg IKS. 

- Om ikke vann- og avløpsbransjen forsøker å gjøre noe av det samme, vil vi hele tiden «tape» kampen om de unge.

Vann og avløp blir stadig mer komplekst, påpekte han. Og i små kommuner må en driftsoperatør kunne brukes til det meste. 

- Derfor må noen sette seg ned og lage en ny fagplan som er bygget opp fra bunnen. Så må den gås gjennom av bransjen.

- Rekruttering er en stor utfordring, sa administrasjonssjef Nina Stokke Tronsrud i HIAS IKS. - Og intensjonen med eget fagbrev er god, men det er ikke realistisk. Selv det å få ungdom til å ta kjemiprosess, har vært en utfordring.

- Da er det mer fornuftig å jobbe opp mot fagbrevet i kjemiprosess. Et eget VA-fagbrev blir neppe mulig å få til overalt i landet, og da er litt av poenget borte.

Hun fikk støtte fra administrasjonssjef Tone Forssell Solsrud i VEAS AS, som pekte på den samme utfordringen med å rekruttere unge. 

- Vi sliter med å få tak i lærlinger fordi de forsvinner til offshore og industrien. Det hadde vært en stor fordel om flere videregående skoler tilbød kjemiprosess. Men det er vanskelig å opprettholde. 

Geir Ove Simensen var langt på vei enig i at dette var gode poeng. - Kan prosessoperatørfaget deles i to? spurte han. 

- Faget er veldig bredt. Man skal kunne mye. Blant annet kommer kunstig intelligens nå for fullt, også til vann og avløp.

En fra HIAS mente at kjemiprosess kanskje kan tilpasses det ulike regionene. Men han spurte også: - Skal man heller legge støtet på å fremsnakke bransjen for ungdom? Vi må ikke forbli «den skjulte bransjen».

- Det er absolutt noe man bør gjøre. Men hvordan markedsfører vi et fag med navnet «kjemiprosess» for ungdom? Er vi sikre på at ikke navnet skremmer dem bort? spurte Øivind Brevik.

Jens Oldgard påpekte at det er betydelige ulikheter mellom etater i små kommuner og store interkommunale selskap. Og selskapene ligger relativt godt an. Det er i mindre kommuner at utfordringene er størst.

For det er tydelig: Selskap som er eid av flere kommuner, egner seg godt for å samle kompetanse og profesjonalisere vann- og avløpstjenester rundt i landet. Det være seg i IKS eller i AS.

- Det finnes ingen VA-selskap nord for Hamar

Vann- og avløpsbransjen har enormt kompetansebehov

Av
Ragnhild Borchgrevink, konsernsjef i Veas
Øivind Brevik, administrerende direktør i Samfunnsbedriftene 
Truls Inderberg, direktør for vann og avløp i Norconsult

Oslofjorden står overfor en truende krise, men ansvaret for utslippene er pulverisert. Rensing er opp til et stort antall aktører, hele 118 kommuner, og flere statlige myndighetsorganer. 

For å redde Oslofjorden må stat, kommuner og næringsliv i hele regionen jobbe som et renselag, og vi må få på plass et kostnadseffektivt samarbeid med klare rammer og tydeligere regler. Det har vi ikke i dag.

Dagens organisering der hver enkelt kommune skal vurdere miljøbelastning og nødvendige tiltak er både ineffektivt og kostbar. Vi trenger en samlet og enhetlig vurdering av Oslofjorden som vannområde, hvilken samlet rensekapasitet vi skal bygge som følge av det, og hvordan den kapasiteten best kan nås. Det har vi ikke i dag.

For å redde Oslofjorden må kommunene samarbeide fordi denne viktige oppgaven kommer på toppen av allerede store investeringer.

En rapport av SINTEF og Norconsult for Norsk Vann avdekker et investeringsbehov på hele 332 milliarder kroner innen de kommunale vann- og avløpsanleggene frem til 2040, da er kostnadene for nitrogenrensing ikke lagt til i regnestykket.

Regneøvelser løser ikke problemet alene, det handler om hvordan vi organiserer oss og effektiviserer prosjekter i vannbransjen.

Land som Sverige, Danmark og Storbritannia har allerede innført mer effektive organisasjonsmodeller for rensing. Ved å se på vannområder som naturlige samarbeidsenheter, kan vi bryte ned skranker som kommunegrenser og heller sette søkelys på helheten i Oslofjorden. 

I Danmark ser man også mulighet for verdiskaping på avløpsvannet som kan skape inntekter og redusere kostnader forbundet med drift. Disse mulighetene må utredes for å identifisere potensialet, gjerne regionvis. Det er ingen som gjør dette i dag.

Vi kan også lære av norske suksesshistorier. Interkommunale vann- og avløpssamarbeid på Østlandet og i Rogaland fungerer allerede på tvers av kommunegrenser og gir stordriftsfordeler, samtidig blir vannforvaltning og verdiskapning fra avløpsvann bedre. 

Regionale enheter skaper sterkere kompetansemiljøer som gjør at vi kan ta i bruk moderne, verifisert og gjennomprøvd teknologi.

Mer effektiv drift vil med stor sannsynlighet spare innbyggerne for penger. En døende fjord er et akutt problem som krever at vi må samarbeide mer, bruke riktig teknologi og finne kostnadseffektive tiltak med utgangspunkt i Oslofjordens behov. 

Ved å omorganisere og effektivisere arbeidet, kan vi sikre en bærekraftig fremtid for Oslofjorden – en ressurs som er uvurderlig for både innbyggere og kommende generasjoner.

Vi må skape et renselag for å redde Oslofjorden

 som SINTEF og Norconsult utførte i 2021 for interesseorganisasjonen Norsk Vann, er det et investeringsbehov på nesten 332 milliarder kroner i de kommunale vann- og avløpsanleggene fram til 2040. 

, som konsulentselskapene Oslo Economics, COWI og Kinei har utført for tre departementer. Den legger frem alternativer for både kommunal, fylkeskommunal og statlig organisering av vann- og avløpstjenestene. Blant dem er organisering i «større regionale enheter» for å oppnå mer effektiv oppgradering og drift. Mange har tolket det som om fylkene må overta ansvaret for vann og avløp i Norge. KS har heldigvis 

Samfunnsbedriftene har flere ganger påpekt at det finnes andre og bedre «større regionale enheter» enn fylkene. Dette får støtte i rapporten «Mulighetsstudie for VA-sektoren», som trekker fram regionale selskaper der flere kommuner samarbeider, som en løsning som svarer på utfordringene: Gode forutsigbare rammer og stordriftsfordeler gjennom lavere kostnader som spres på flere. Større enheter gir sterke og attraktive kompetansemiljøer, og god eierstyring vil sørge for en tydelig politisk hånd på rattet. Dette er en løsning man bruker på vann- og avløpstjenester i både Sverige, Danmark og Storbritannia.

Det finnes flere vellykkede interkommunale vann- og avløpssamarbeid på Østlandet og i Rogaland, og de fungerer uavhengig av kommune- og fylkesgrenser. Imidlertid er det færre slike selskaper andre steder i landet. Faktisk finnes det ikke ett eneste interkommunalt vann- og avløpsselskap nord for Hamar, og det er nordover i landet situasjonen er mest prekær.

Mens 97 prosent av norske kommuner samarbeider om renovasjon, er det bare 13 prosent som samarbeider om et interkommunalt selskap innen vann og avløp. Det er et stort paradoks. Og man kan jo undre seg over at elektrisitetsforsyning kan utføres på tvers av kommunegrenser, mens vann og avløp tydeligvis ikke kan det. Kommune- og fylkesgrenser er ofte lite relevante for tekniske tjenester. I stedet burde man ta utgangspunkt i det som gir best vannforvaltning. Norge består i dag av drøyt 100 «vannområder» som typisk dekker et vassdrag eller et nedbørsfelt. Det gir mening å etablere samarbeid som dekker ett eller flere slike vannområder – uavhengig av kommune- og fylkesgrenser.

KS har, forut for behandling i hovedstyret 19. mai, sendt saken ut på høring til fylkesstyrer og kommunedirektørutvalg. Noen av vedtakene vitner om forståelse for mer samarbeid. Andre tviholder på en løsning med dagens kommunale organisering, dog med et forutsigbart ønske om mer penger fra staten. I den omtalte rapporten er det siste den klart dyreste løsningen, og i tillegg den som resulterer i dårligst tjenestekvalitet for innbyggere og miljø. Når hovedstyret i KS skal behandle saken, må de vise at de har en mer kraftfull visjon for bærekraftige vann- og avløpstjenester.

Samfunnsbedriftene er overbevist om at en oppgradering av vann- og avløpsanleggene må skje gjennom økt samarbeid mellom kommuner. Kommunene har selv gode forutsetninger for å velge sine samarbeidspartnere, også ut fra kjennskap til geografiske forhold. Da må de også få lov til det. Hvis de ikke finner sammen på egen hånd, bør man imidlertid vurdere statlig krav om samarbeid, men også statlig hjelp til både organisering og finansiering.

Hvis KS skal være en spydspiss i utvikling av grunnleggende og kritiske samfunnstjenester over hele landet, må de lande på løsninger som tjener innbyggere og næringsliv best. Det er tross alt de som kommer til å sitte igjen med brorparten av regningen.

(Denne kronikken er tidligere publisert i Kommunal Rapport)

KS bør støtte en VA-løsning som tjener samfunnet best

I siste nummer av Kommunal Rapport (17.02.22) vies forsiden til rapporten «Mulighetsstudie for VA-sektoren», som konsulentselskapene Oslo Economics, COWI og Kinei har utført for tre departementer. Der slås det fast at «Fylkeskommunen bør overta ansvaret for vann og avløp»*, noe forfatterne av rapporten stiller seg bak.

Leser man litt lenger i artikkelen er de imidlertid langt mindre bastante: «Vi er ikke så opptatt av om ansvaret for vann og avløp legges til fylkeskommunen, kommunalt eide regionale virksomheter eller regionale enheter i en statlig organisasjon. En variant kan være å pålegge alle kommuner i et fylke å samarbeide om vann og avløp», sier prosjektleder Svend Boye.

Når rapportens konklusjon er såpass åpen, er det uheldig at det så tydelig pekes på fylkeskommunen som den beste løsningen. Det skyver fokus vekk fra det enorme investeringsetterslepet i vann- og avløpssektoren. I stedet blir det redusert til en diskusjon om forvaltningsnivåer. Det er beskrivende at kommunene som er intervjuet i saken, reagerer på uttalelsen. De frykter at forvaltningsnivåene skal gå i beina på hverandre hvis ansvaret legges til fylkeskommunen. Det skaper også stor usikkerhet at fem fylker står i fare for å bli oppløst denne våren.

Det er ingen overdrivelse å si at det er store utfordringer i vann- og avløpssektoren. Ifølge en rapport fra Norsk Vann er det et investeringsbehov på nesten 332 milliarder kroner i de kommunale vann- og avløpsanleggene fram til 2040. Det er behov for store investeringer i renseanlegg, alternativ forsyning, overvannstiltak, fornyelse av ledningsnettet og utvidelser av kapasitet for å møte befolkningsvekst.

De fleste mener at utfordringen må løses gjennom samarbeid i større enheter, noe både kommunal- og distriktsminister Bjørn Arild Gram (Sp) og klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) støtter. Det er også en av hovedkonklusjonene i «Mulighetsstudie for VA-sektoren», der det påpekes at ansvaret bør legges til en «regional enhet». Men dette kan altså løses på flere måter enn å overføre ansvaret til fylkeskommunene.

I rapporten trekkes interkommunale selskaper fram som en løsning. En slik selskapsorganisering svarer på de fleste av utfordringene som rapporten peker på: Gode og forutsigbare rammer, og stordriftsfordeler gjennom lavere kostnader som spres på flere. Større enheter gir også sterkere og mer attraktive kompetansemiljøer, og god eierstyring vil sørge for en tydelig politisk hånd på rattet.

Det finnes flere vellykkede eksempler på interkommunalt vann- og avløpssamarbeid på blant annet Østlandet, og de er oppstått uavhengig av fylkesgrensene. Imidlertid er det langt færre slike selskaper andre steder i landet. Faktisk finnes det ikke ett eneste interkommunalt vann- og avløpsselskap nord for Hamar, og det er nettopp nordover i landet situasjonen er mest prekær. 

Vi er enige i konklusjonen om at kommunene må samarbeide langt mer for å løse utfordringen med investeringsetterslep på vann og avløp. Det kan godt hende at det er nødvendig med et statlig krav om samarbeid. Likevel tror vi kommunene vil være mer komfortable hvis de selv fikk velge sine samarbeidspartnere. Lokal kunnskap vil bidra til å finne den mest effektive måten å organisere arbeidet på. Lokal forankring og eierskap vil i tillegg bidra til at kommunene støtter opp om dugnaden.

(Dette innlegget er tidligere publisert i Kommunal Rapport. * Vinklingen er justert noe i

, slik at det tas høyde for at rapporten foreslår flere ulike måter å organisere vann- og avløpstjenestene på.)

Det er behov for store investeringer i renseanlegg, alternativ forsyning, overvannstiltak, fornyelse av ledningsnettet og nødvendige utvidelser av kapasiteten for å møte befolkningsveksten. Opprustningen er også en viktig faktor for å redusere sårbarhet og styrke beredskapen i kommunene.

, som konsulentselskapene Oslo Economics, COWI og Kinei har utført for tre departementer. Den slår fast at vann- og avløpstjenestene bør organiseres i større enheter for å oppnå mer effektiv oppgradering og drift.

Vi må ha større vann- og avløpsenheter!

 som SINTEF og Norconsult har utført for interesseorganisasjonen Norsk Vann, er det et investeringsbehov på nesten 332 milliarder kroner i de kommunale vann- og avløpsanleggene fram til 2040. 

 vi skal sette i gang med en historisk dugnad på vann og avløp. Det er bare et spørsmål om 

 vi skal begynne – og hvordan vi skal organisere arbeidet.

De siste månedene har vi fått to nye rapporter fra Norsk Vann som peker på at norske kommuner er best når de samarbeider om de store oppgavene.

» har Menon Economics og Kinei sett nærmere på seks kommunesammenslåinger og deres muligheter til å løse vann- og avløpsoppgavene. Konklusjonen er at tjenestekvaliteten øker og gebyrene synker med økende kommunestørrelse. 

, konkluderer med at organiseringen av vann- og avløpstjenester er fragmentert, at investeringsbehovet øker, at det er behov for å styrke kompetanse og kapasitet i kommunene, og at størrelse er viktig for tjenestetilbudet. Rapporten er tydelig på at økt samarbeid er veien å gå – særlig for de minste kommunene.

I utgangspunktet høres dette ut som argumenter for nye runder med kommunesammenslåinger. Imidlertid finnes det ingen optimale kommunegrenser som er tilpasset alle tjenester en kommune tilbyr. Erfaring viser at også store byer som Oslo, Bergen og Trondheim henter ut store gevinster ved å samarbeide med sine nabokommuner.

Samfunnsbedriftene har bred erfaring med kommuner som samarbeider om tjenester ved å etablere felles selskaper. Innen avfall og brann har interkommunale selskaper vist seg å gi langt bedre og mer effektive tjenester. Rapportene fra Norsk Vann peker tydelig på at det samme gjelder vann og avløp.

Selv om det finnes gode eksempler på interkommunalt vann- og avløpssamarbeid på Østlandet, er dette langt mindre utbredt ellers i landet. Faktisk finnes det ikke ett eneste interkommunalt vann- og avløpsselskap nord for Hamar, og det er nettopp nordover i landet det er mest prekært. 

Ifølge rapporten fra Norsk Vann vil det bli en kraftig økning i de kommunale vann- og avløpsgebyrene de neste årene hvis kommunene skal ta hele regningen selv. For kommunene i de seks sørligste fylkene forventes en fordobling av gebyret. I Innlandet og Trøndelag kan man regne med ytterligere 40 prosent økning, mens Møre og Romsdal og Nord-Norge får høyest gebyr. I Nordland må man regne med en tredobling av gebyrene, som allerede var snaut 10.000 kroner per husstand i 2019.

Man trenger ikke være økonom for å forstå at selv små forbedringer i organiseringen av vann- og avløpstjenestene kan gi svært store gevinster i det enorme utbedringsarbeidet vi står overfor. Hvis vi bare effektiviserer kostnaden med én prosent, har vi allerede tjent inn drøyt tre milliarder kroner. 

Den første innvendingen mot større enheter i tjenestetilbudet, er at det lukter av sentralisering. Men det er jo ikke slik at det blir mindre rent vann i springen eller trangere avløp ut av boligen. For kommunenes kostnader til denne jobben betyr det imidlertid svært mye. Større enheter gir stordriftsfordeler hvor ressursene kan settes inn der de trengs mest. Samtidig bygger man større og sterkere fagmiljøer, som ikke bare vil være bedre rustet til å løse oppgavene – de vil også tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft som gir enda større sjanse for å lykkes. 

Utfordringen er enorm, og i Kommunal Rapport 21. Oktober tar politiker Rafael Cobo Garrido fra Askøy til orde for et kommuneopprør for vann – mer spesifikt for å få opprettet et fond hvor kommunene kan ta opp rentefrie lån. Det er viktig å diskutere hvor pengene skal komme fra. Men den viktigste diskusjonen er å finne ut hvordan vi kan gjøre denne jobben mest mulig effektivt. Der har Norsk Vann det siste halve året levert et kunnskapsgrunnlag som tydelig peker på at alternativ organisering av sektoren kan gi store gevinster.

-Jeg ville nok ikke drukket det vannet, humrer daglig leder Bjørn Muri Hånde når vi møter ham under vårt besøk til Nordre Follo Renseanlegg den 18. februar. -Men det har gjennomgått en omfattende renseprosess. Så det er veldig rent, legger han til.

I dag slippes det rensede avløpsvannet ut på 50 meters dyp. Men planen er å flytte utslippspunktet til et sted 139 meter under overfalten. -Da får vi skiftet ut tunge lag av oksygenfattig saltvann med lettere ferskvann, forklarer Hånde.

En slik dypvannsutskiftning vil trolig ha positive ringvirkninger for alt liv i Bunnefjorden. For det er snakk om store mengder. Årlig behandler anlegget på Vinterbro 4–5 millioner m³ avløpsvann.

-Vi har et relativt avansert anlegg, fortsetter han. -Vi som slipper ut i Indre Oslofjord har faktisk strengere rensekrav enn de som slipper ut i Mjøsa.

-Det er et imponerende høyt kompetansenivå her, sier KS Bedrift-sjef Øivind Brevik under medlemsbesøket. -Som økolog fra NTNU er det også morsomt å høre at noe som i utgangspunktet er et problem – nemlig avløp – skal gi bedre oppvekstvilkår for fisk og annet liv i denne delen av Oslofjorden.

-Gjennom hele prosessen har vi hatt et godt og konstruktivt samarbeid med fylkesmannen, påpeker Hånde.

Renseanlegget han leder ligger også svært nær Gjersjøen – drikkevannskilden til Oppegård kommune. Da anlegget ligger oppstrøms, må man sikre for alle eventualiteter som kan gi uønskede utslipp.

-Det skjer veldig mye interessant innen vann- og avløpbransjen, fortsetter Hånde som hadde bakgrunn fra oljebransjen da han overtok sjefsstillingen ved renseanlegget for litt over fire år siden.

-Teknologiutviklingen går nok fortere enn den gjør i oljebransjen, legger han til.

De strenge utslippskravene til Bunnefjorden har bidratt til at anlegget ligger helt i teten innen renseteknologi. Fra slammet tas det ut biogass, og egne gassturbiner produserer både varme og strøm.

Med flere bygg og et relativt stort energibehov kommer både strømmen og varmen godt med. 70 prosent av strømmen brukes til å rense avløpsvannet for nitrogen. Også fosfor fjernes før vannet slippes ut.

Det utråtnede restslammet har høy næringsverdi og går ut på jordene i nærområdet.

-Her må vi faktisk dimensjonere og planlegge for hundre år frem i tid, fortsetter Hånde, og viser til at de holder til i et område med stor befolkningsvekst. Derfor er flere ulike fremtidscenarier oppe til vurdering.

-Vi ser også et potensiale i mer samarbeid med Norges miljø- og biovitenskaplige universitet på Ås. Vi kan blant annet levere «skreddersydd» avløpsvann med spesifiserte mengder nitrogen og fosfor, påpeker han.

Hånde har dessuten gode erfaringer med driftsformen IKS. - Jeg er overbevist om at flere IKS ville gjøre at man kunne gå bort fra mange upopulære kommunesammenslåinger rundt omkring i landet, avslutter han.

 er et interkommunalt selskap som er eiet av kommunene Ski, Oppegård og Ås.

Representantskapet utgjøres av de tre eierkommunenes ordførere.

Styret har seks medlemmer – to Ski kommune, to fra Oppegård kommune, én fra Ås kommune og én ansatterepresentant.

Vann og avløp

Nytt regelverk demper vann- og avløpsgebyrene

Fjern merverdiavgift på alle selvkost-tjenester!

Fra biogass til brus

Milliarder å hente på samarbeid om vann og avløp

- Det finnes ingen VA-selskap nord for Hamar

Vi må skape et renselag for å redde Oslofjorden

KS bør støtte en VA-løsning som tjener samfunnet best

Vi må ha større vann- og avløpsenheter!

Milliarder å hente på samarbeid om vann og avløp

Avløp skal skape nytt liv i fjorden

Les mer om ...

Hold deg oppdatert!