Møtene er mange. Ansvar og roller flyter. Så hva skiller vellykkede interkommunale samarbeid fra dem som skjærer seg? Svaret ligger i eierskap, styring – og klare forventninger.
Hvorfor samarbeide?
Interkommunalt samarbeid gir kommunene mulighet til å ...
🔹 ... møte økte krav til kompetanse og kapasitet
🔹 ... skape større kompetansemiljøer som gjør det lettere å rekruttere
🔹 ... løse oppgaver mer kostnadseffektivt
🔹 ... sikre likere tjenestetilbud uavhengig av kommunegrense
Men samarbeid er ikke alltid enkelt
Mange kommuner rapporterer om utfordringer som:
⚠️ Sprikende forventninger mellom eierne
⚠️ Manglende felles mål
⚠️ Uklar rollefordeling mellom administrasjon, styre og generalforsamling/representantskap
⚠️ Svak koordinering mellom samarbeidene – og med kommunens øvrige styring
Slike utfordringer fører til frustrasjon og styringsvakuum – ikke fordi samarbeid i seg selv er en dårlig idé, men fordi det mangler struktur, strategi og god eieroppfølging.
Så hva kjennetegner de som lykkes?
- Felles forståelse av mål og formål
Alle deltakerkommunene må være enige om hva samarbeidet skal oppnå – og hvorfor. Selskapene må også sette seg inn i kommunenes situasjon. - Tydelig styringsmodell og god rolleforståelse
Det må være klart hvem som styrer hva, hvordan vedtak fattes, og hvem som har ansvar for oppfølging. Det kan være avgjørende hvilken organisasjonsmodell man velger. - Profesjonalisert eierstyring
Eierstrategi, faste eiermøter og tydelig dialog med administrasjon og styre er avgjørende.
Tre grep for å lykkes i interkommunale samarbeid
✅ Lag en felles eierstrategi for samarbeidet
Eierskapsmeldinger er kommunespesifikke – en felles, selskapsspesifikk eierstrategi gir retning på tvers av kommuner og skaper forutsigbarhet.
✅ Bygg relasjoner mellom folkevalgte og administrasjon i alle kommuner
Det er ikke nok at rådmenn/kommunedirektører snakker sammen – folkevalgte må også ha eierskap og forståelse for samarbeidet.
✅ Hold styr på styringslinjene
Mange kommuner har over 20 samarbeid. Uten oversikt og tydelig ansvar havner viktig styring mellom stolene.
Konklusjon:
Interkommunalt samarbeid er ikke et mål – det er et verktøy. Når det brukes riktig, kan det gi mer robuste fagmiljøer, bedre tjenester og sterkere lokal selvstendighet. Men det krever styring. Og den må være strukturert, koordinert og forankret hos folkevalgte.