Vi kaster det vi egentlig burde bruke

Kommunale avfallsselskaper over hele landet ser den samme virkeligheten hver eneste dag: enorme mengder fullt brukbare gjenstander blir kastet. IVAR IKS har beregnet at norske husholdninger årlig kaster rundt 100 000 tonn brukbare gjenstander – tilsvarende nærmere 100 millioner produkter som kunne fått et nytt liv.

Nordmenn kaster rundt 150 000 tonn elektronikk årlig. Om lag 30 prosent av el-produktene som leveres som avfall fra husholdningene er fullt brukbare. De trenger verken reparasjon eller oppgradering. Dersom disse produktene ble fanget opp for ombruk fremfor destruering, ville det bety millioner av e-produkter tilbake i sirkulasjon hvert år.

R:Elsk – IVARs eget ombrukssenter – er etablert nettopp fordi volumene er så store. Her selges varer som ellers ville blitt kastet, og gir dem et nytt liv i markedet. Samtidig viser erfaringene noe viktig: Selv gode tiltak klarer bare å håndtere en del av problemet. R:Elsk redder - eller «r:elsker» - rundt 10 prosent av det brukbare.

Resten? Det blir avfall. Altså etter at andre bruktaktører har plukket det de vil ha og folk har brukt loppemarkeder og online-ombrukstjenester.

Dette peker på et tydelig dilemma:

EU og Norge er i ferd med å styrke “retten til reparasjon”, nettopp for å forlenge levetiden på produkter. Men i praksis ser kommunene at mange produkter aldri burde blitt avfall i utgangspunktet.

Vi bygger altså systemer for å reparere det som allerede er kastet – i stedet for å sørge for at det blir brukt.

«Ikke rett fram»-rapporten er resultat av arbeidet til en ekspertgruppe regjeringen oppnevnte for å se på virkemidler for å fremme sirkulære aktiviteter. I rapporten pekes det på mange gode tiltak for ombruk. Men ett sentralt spørsmål står igjen: Hva gjør vi med alt det brukbare som ingen etterspør?

For det er her flaskehalsen ligger. Ikke i tilgang på varer, men i markedet. Det er ofte enklere å kjøpe nytt enn brukt og nye produkter er billigere og mer tilgjengelige. Det betyr at ombruk taper i konkurransen.

Skal vi lykkes, må vi snu dette: Det må bli enklere å velge brukt enn å velge nytt. Det krever mer enn gode intensjoner og enkeltstående tiltak. Det krever virkemidler som faktisk flytter etterspørselen. Men hvilke virkemidler er det?

På Arendalsuka stiller vi derfor det grunnleggende spørsmålet:

Hva slags regelverk, hvilke krav og hvilke insentiver må til for å få fart på ombruk – i praksis? De kommunale avfallsselskapene og renovasjonsetatene mottar store mengder brukbart. Hva skal til for at de blir nedringt av bedrifter som vil ha tak i alt det brukbare som kastes?