Vi har alt å vinne på å endre dagens sløsesamfunn

Foto: Ariungoo Batzorig

Skrevet av:

Publisert:

19. april 2024

Skal Norge nå ambisiøse klimamål, må vi utvikle en økonomi som tar vare på ressursene og samtidig øker vår egen beredskap.

Avfallsbergene vil vokse, melder FNs miljøprogram (UNEP) i ny rapport. Avfallet er til besvær i hele verden. EU har tatt grep. Også Norge må unytte ressursene i økonomien på en helt annen måte enn i dag for å få grep om problemet.

Det må innføres en sirkulærøkonomisk tenkning for at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i tråd med de politiske målene. Hele verdikjeden må involveres. Nå begynner det virkelig å haste. Det er ikke tilstrekkelig kun å drive opprydding i etterkant.

Bruk og kast

Avfallsbransjen kan ikke løse problemet med en økonomi som baserer seg på bruk og kast. Søkelyset må settes på kvalitet og produkter som holder lenge – og på forbruk. Vi kan ikke tillate produsenter å sende skrot ut i markedet.

Omstillingen til en sirkulær økonomi er avhengig av systemendringer. Produsentene må få klare og tydelige signaler om at vi ikke lenger kan tillate forretningsmodeller som baserer seg på kjøp, bruk og kast.

Målet er nye og endrede tjenester som skal gi vekst. Da kreves reparasjon, gjenbruk, ombruk, deling eller til sist gjenvinning av selve materialet. Det er egentlig noe vi kjenner godt til fra tidligere tider, men som vår gjeldende økonomiske modell for vekst har satt helt i skyggen. Politisk har både EU og Norge innsett at vi må innføre en sirkulær økonomi som grunnlag for fremtidig vekst.

Økende søppelberg

Sirkulærøkonomisk tankegang svarer på en rekke av de største utfordringene samfunnet har i dag. Ressurser som er hentet ut av jorda må brukes igjen og igjen, helst i evige kretsløp. Da sparer vi natur, reduserer klimagassutslipp og gjør oss mindre avhengig av andre med tanke på ressurstilgangen. Vi har alt å vinne på å endre dagens sløsesamfunn.

I UNEPs nye rapport meldes det at globale søppelberg vil øke kraftig - ikke krympe. En betydelig andel av avfallet består av plast. I dagens bruk-ogkast-økonomi står plasten for store klimagassutslipp både i utvinning, produksjon og avfallsforbrenning. I tillegg kommer forurensningsproblemene - også i våre egne kystområder og fjorder.

Hva man gjør, må korrespondere med hva man sier og med politisk vedtatte mål. Klima- og miljøministre i Norge har på rekke og rad sagt mye riktig. Ingen bruker likevel makt til å endre politikken i helt nødvendig retning her hjemme. Tiltakene er reaktive. De konsentrerer seg om å rydde, ikke å fjerne produkter fra markedet. Resultatet er at nå «brenner det på dass».

Fem tiltak er helt nødvendige:

Vi må ha ordninger for produsentansvar som svarer på kravene om at produsentene skal betale regningen for avfallet. I dag legges i stedet ulovlige kostnader på avfallsgebyret. Produsenter og importører har ikke det økonomiske ansvaret de skal ha i regelverket. Da fortsetter produsentene som før, og avfallsbergene vokser.
Forurensningsloven må endres fordi effektiv avfallshåndtering krever volum. Norge har splittet ansvaret for avfall fra husholdningene og helt identisk avfall fra næringsliv og offentlige institusjoner. Det gir små volum for alle parter. Det bør være enkelt å harmonisere våre avfallsdefinisjoner med EU når vi følger deres politikk.
Vi trenger både materialavgift og innblandingskrav i nye produkter for å skape et marked for materialer som er gjenvunnet. En materialavgift på produksjon eller import av det som ikke kan materialgjenvinnes, er allerede innført i Europa.
Vi må få finansiert prosjekter som støtter opp under en sirkulær økonomi. Omfattende krav til utsortering og materialgjenvinning hos kommunale avfallsaktører krever store investeringer. Sirkulærøkonomiske klimatiltak bør støttes uavhengig av sektor.
Merverdiavgiften på ombruk og reparasjon må fjernes. Bruktvirksomhet må bli mer lønnsomt og kunne konkurrere med nye varer.

Disse tiltakene setter fart og retning, og er vesentlige bidrag til 55 prosent reduksjon i klimautslippene allerede i 2030, slik myndighetene har forpliktet seg til. Hva venter vi på?

(Denne kronikken er tidligere publisert i Kommunal Rapport.)