Ulønnsomt å kutte VTA-plasser

Ifølge KS styrer kommunesektoren mot et underskudd på 15 milliarder kroner bare i år. Selv om regjeringen vil bevilge fem milliarder kroner ekstra til kommunene både i år og neste år, er det mange som vil slite med å få endene til å møtes.

Det betyr at de må kutte i tjenestene til innbyggerne, og flere har allerede begynt å sikte kniven inn mot Varig tilrettelagt arbeid (VTA), som er et arbeidstilbud for utviklingshemmede og mennesker som har behov for tilrettelegging.

VTA ble opprettet for å hjelpe kommunene etter HVPU-reformen. De utviklingshemmede flyttet fra sentralinstitusjonene og tilbake til sine hjemkommuner. Samtidig ble det lovfestet at de hadde krav på et arbeids- eller aktivitetstilbud.

VTA er i all hovedsak et statlig finansiert tilbud, og de betaler 75 prosent av kostnaden. Det er ikke kommunen som bærer den største utgiften for tilbudet, og støtten forsvinner naturligvis med et kutt i tiltaksplasser.

Ved å si opp avtalen med NAV, vil de som mister jobben ha krav på annen aktivitet. Dette kan de få gjennom aktivitetssentre i kommunen, men disse må oftest øke bemanningen – og det uten statlig støtte. I tillegg er VTA-ansatte ofte krevende brukere. Uten daglig aktivitet i form av arbeid, vil mange av dem legge beslag på andre kommunale tjenester.

Vi skal heller ikke glemme at bedrifter med VTA-ansatte leverer mange tjenester tilbake til kommunene. Sentrale tjenester som vask av tøy for helseinstitusjoner, vedlikehold av eiendom og lignende tjenester må dermed tas over av øvrige ansatte i kommunen.

VTA-plasser er også et knapphetsgode, og det er lange ventelister på å få tilbudet. Hvis kommunen sier opp VTA-plasser de har blitt tildelt fra NAV, er dette en irreversibel beslutning, siden plassen som regel tilfaller en annen kommune.

På toppen av dette kan et kutt i tilbudet ha store personlige konsekvenser for enkeltindivider. Ansatte i VTA kan ikke bare finne seg annet arbeid som alle andre. VTA er gjerne den eneste muligheten de har, og de kan derfor være tapt for arbeidslivet hvis de mister dette tilbudet.

Vi forstår at kommunene må spare penger, og at det må kuttes i tjenester. VTA er imidlertid et dårlig sted å starte, siden det er et tiltak som faktisk bidrar til bedre kommuneøkonomi. Det skjer ikke bare gjennom statlig finansiering, men også gjennom den betydelige gevinsten som ligger i arbeidskraft og produksjonsevne hos den enkelte ansatte i tiltaket.

I stedet for å se på VTA som en ren utgiftspost, bør kommunedirektørene heller se på hvordan arbeidsinkluderingsbedriftene kan være en ressurs for bedre og billigere kommunale tjenester. Vi stiller mer enn gjerne opp som diskusjonspartner for å vise det store potensialet.