Tusenvis av tapte timer undergraver gjenvinningsmålene

I debatten om produsentansvar er det lett å se uenighetene. Men det er også viktig å erkjenne at vi er enige om mye. Alle ønsker vel høyere materialgjenvinning, bedre ressursutnyttelse og et produsentansvar som fungerer etter hensikten?

For å komme dit må det investeres i løsninger som gir økt utsortering. Slikt krever forutsigbar finansiering.

Den bakenforliggende problemstillingen knyttet til kostnadsdekning av kommuner/IKS sitt arbeid med innsamlingen, handler derfor først og fremst om vår evne til å bygge systemene som skal levere på miljømålene – uten samtidig å bryte annen regulering vi styres av, slik som selvkostreguleringen.

Kostnadsdekningen produsentansvaret skal gi, blir derfor en vesentlig forutsetning for å nå miljømål. ESA har da også nylig opprettet en prosess mot Norge for manglende måloppnåelse innen materialgjenvinning.

For det første, så kan forskriftens krav om forhandlinger mellom partene, der maktbalansen heller tungt i retning produsentansvarsorganisasjonene (PRO), aldri gi dekning av kommunal avfallsbransjes nødvendige kostnader.

PRO har mangler en tilsvarende henteplikt for det kommunene har konkrete krav om å sortere ut, og PRO sjonglerer med statistikken selv, med tanke på hva de må samle inn fra kommuner/IKS. De må altså ikke hente hos alle som har krav om å samle inn.

Dermed setter de våre medlemmer opp mot hverandre for å presse ned pris, uavhengig av nødvendige kostnader som skal dekkes. Slik ubalanse i maktforholdet er superkrefter i en forhandling.

Når våre medlemmer ikke vet om nødvendige kostnader blir dekket, blir det også vanskeligere å investere i nye innsamlingsløsninger, sorteringsanlegg og tiltak som kan øke utsorteringen. De står også i et kontinuerlig krysspress fra eierne om å holde kostnader nede.

For det første må det en henteplikt inn i forskriften, som tydeliggjør plikten til å hente det kommunene/IKS kreves å sortere ut. Medlemmer har over tid, opplevd at ulike fraksjoner ikke hentes. Dermed har de også, over tid, forsøkt å finne alternative løsninger.

Men det absolutt viktigste for å få systemet til å fungere, er likevel at utregningen av kostnader som skal dekkes, ikke kan være en forhandling. Beregningen må gjøres av Miljødirektoratet. Slik som i Sverige, ved Naturvårdsverket.

Her er Samfunnsbedriftene og Norsirk helt på linje. Det vil være en effektiv måte å gjennomføre prinsippet om at forurenser skal betale på, og unngå at, ja faktisk, totalt tusenvis av timer i avfallsbransjen, brukes til krangel med PRO. Slik kan vi bare ikke fortsette.

I Sverige satt partene seg sammen, og ble enige om hvilke kostnadsdrivere som må ligge til grunn. Vi har forsøkt, men det fungerer åpenbart ikke med systemet miljømyndighetene nå har lagt til grunn.

Beregningen har Miljødirektoratet allerede laget en veileder for, basert på rammedirektivet. Det er allerede laget tre-fire ulike beregningsmodeller, så det grunnleggende kan hentes der det allerede finnes.

Erfaring fra Sverige tilsier også at ved enighet om systemets input, så klager og bråker man heller ikke om output. Det er altså ikke noe problem å gjennomføre produsentansvaret på en god måte og uten konflikt - dersom Miljødirektoratet kommer på banen.

Vi registrerer med interesse at flere aktører nå peker i samme retning. Etter å ha forsøkt forhandlingslinjen i over ett år.

Derfor håper vi regjeringen benytter muligheten til å ta en tydelig rolle gjennom å etablere et system som gir forutsigbarhet for alle parter.

Det vil redusere konfliktnivået og gjøre at ressursene kan brukes på det som betyr noe: mer utsortering, mer materialgjenvinning og bedre ressursutnyttelse i hele verdikjeden.