Trondheim viser vei med tekstil-løsninger

Under åpningen av det nye tekstilsorteringsanlegget på Heimdal i Trondheim den 1. oktober, ser vi lokaler, sorteringsutstyr og mennesker i arbeid. Men det viktigste ligger i modellen bak.

Det er lett å omtale det nye anlegget som et sorteringsanlegg. Men det blir for snevert. Vi snakker om sirkulærøkonomi, ikke bare den lille delen av verdikjeden fra tekstilene samles inn og til de skal videre til en gjenvinningsfabrikk.

Her skal tekstiler som er levert på Heggstadmoen vurderes og sorteres for ulike veier videre. Noe kan brukes lokalt, noe kan gå til andre ombruksmarkeder, noe kan materialgjenvinnes, mens det som ikke lar seg utnytte må behandles som avfall. Målet er å få mer av tekstilene tilbake i bruk og redusere mengden som går til forbrenning.

Samtidig kobles den miljømessige ambisjonen til lokal verdiskaping og arbeidsinkludering. Sorteringsarbeidet utføres av medarbeidere fra Stavne Arbeid og inkludering. Det gir anlegget en sosial dimensjon som er en del av selve løsningen, ikke et tillegg til den.

Det var ordfører Kent Ranum som sto for den offisielle åpningen. Sammen med daglig leder Henning Martinsen og TRV har Trondheim kommune en sentral plass i historien om hvordan anlegget ble til. Knut Skinnes og Jørn Erik Toppe i Norwegian Re:Textile og medarbeiderne ved Stavne har bidratt til å omsette ambisjonene i praktisk drift.

Anlegget er resultat av en innovativ anskaffelse. Trondheim kommune og TRV gikk ikke ut i markedet for å kjøpe en ferdig hyllevare. Utgangspunktet var et behov som markedet ikke hadde en fullgod løsning på, og som derfor måtte utvikles sammen med leverandøren.

Det er et viktig poeng. Kommunale oppdragsgivere kan bruke anskaffelser til å etterspørre bedre løsninger og bidra til markedsutvikling. Det krever rom for utprøving og læring, men kan også utløse innovasjon som en tradisjonell bestilling ikke ville ha skapt. Trondheim kommune har vært en tydelig medspiller i dette arbeidet.

Blant dem som har bidratt er Birgitte Hjelmeland McDonagh, Jeanette Berglund og mange flere fra ulike fagmiljøer i kommunen. Sammen med TRV og samarbeidspartnerne har de sett innsamling, sortering, ombruk, materialgjenvinning og lokal verdiskaping i sammenheng.

Det er denne helheten som gjør satsingen på Heimdal interessant for andre.

Arbeidet i Trondheim inngår også i en større sammenheng. Gjennom Interreg Sverige-Norge-prosjektet TRÅD samarbeider Trondheim kommune og Åre kommune med partnere på begge sider av grensen.

Prosjektet skal undersøke hvordan tekstilavfall kan reduseres og forebygges, vurdere metoder for håndtering av tekstiler og prøve ut hvordan offentlige anskaffelser kan brukes for å fremme mer sirkulære løsninger. Det skal utvikles arbeidsmetoder som også offentlige og private aktører utenfor prosjektregionen kan bruke.

Dermed blir Heimdal mer enn et lokalt prosjekt. Anlegget gir mulighet til å samle erfaringer fra faktisk drift: hva som kan ombrukes, hvilke materialer det finnes avsetning for, hvor flaskehalsene ligger, og hva en slik løsning krever av samarbeid og finansiering.

Det er viktig at denne kunnskapen ikke blir værende i Trondheim. Andre kommuner og avfallsselskaper trenger et bedre grunnlag før de velger egne modeller.

Trondheim kommune, TRV og samarbeidspartnerne viser at det er mulig å etablere en lokal verdikjede som prioriterer ombruk, ressursutnyttelse og arbeidsinkludering. Men pionerene kan ikke alene bære kostnadene ved systemet som tekstilprodusentene skaper behovet for.

Forslaget til produsentansvar for tekstiler ligger nå hos miljømyndighetene. Ordningen må utformes slik at produsentene finansierer nødvendige løsninger for innsamling, sortering og behandling. Finansieringen må støtte opp om avfallshierarkiet og gi reelle muligheter for ombruk og materialgjenvinning, ikke presse fram den billigste håndteringen av størst mulig tonnasje.

Det må også være plass til regionale løsninger som reduserer transport, bygger kompetanse og kan skape arbeidsplasser. Arbeidsinkludering og sosial bærekraft må kunne inngå i modellen uten å bli en kostnad som kommunene eller arbeidsinkluderingsbedriftene må dekke alene.

Produsentansvaret vil heller ikke løse alt. Markedet for brukte tekstiler og gjenvunnede råvarer må fungere. Krav, avgifter, støtteordninger og offentlige anskaffelser må trekke i samme retning dersom sirkulære løsninger skal bli økonomisk levedyktige.

På Heimdal har Trondheim tatt et viktig steg. Nå venter vi på erfaringene fra driften, men også på et regelverk som plasserer ansvaret og kostnadene der de hører hjemme.