Riktig mål, feil rekkefølge for kommunesamarbeid

Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) vil gjøre det enklere for kommunene å samarbeide. Målet er et mer helhetlig, langsiktig og fleksibelt samarbeid. Vi støtter at regjeringen legger til rette for denne retningen, selv om vi har mange forslag til regelverket som har vært ute på høring.

Og det som KDD legger frem som en teknisk endring i regler, kan i realiteten leses som en strukturendring i kommune-Norge – uten å reise den politiske debatten først.

Lokalpolitikerne er enige om at det er behov for mer samarbeid. I en undersøkelse Samfunnsbedriftene har gjort denne høsten, svarer 7 av 10 kommunestyrerepresentanter at deres kommune bør samarbeide mer med andre.

I kommuner med færre enn 5.000 innbyggere foretrekker 62 prosent samarbeid framfor kommunesammenslåing. Mer samarbeid er bra, men hvorfor har departementet det så travelt?

Den fullstendige evalueringen av kommuneloven som regjeringen selv har bestilt, som også omfatter reglene om interkommunalt samarbeid, kommer allerede i desember.

Samtidig vet vi at Helsereformutvalget skal levere sin rapport 2. november. Kommunekommisjonen leverer sin andre rapport i januar, og Fellesskoleutvalgets utredning er på høring til 21. desember.

Staten vurderer altså framtidens helsetjenester, skole, statlig styring av kommunene og selve kommuneloven samtidig, og resultatene kommer på en snor fram til jul. Er det da riktig tidspunkt å allerede nå fastsette nye rammer for hvordan kommunene skal samarbeide om de samme oppgavene?

KDD sier at de ønsker å forenkle kommunesamarbeid. Likevel videreføres nesten alle dagens samarbeidsformer. Mange av disse fungerer godt til også nye oppgaver.

I tillegg skisserer de en oppgradert versjon av kommunalt oppgavefellesskap (KO) som skal være den foretrukne formen for samarbeid om kommunenes kjerneoppgaver. Den ser ut som en hybridform mellom selskap og (sam)kommune. I tillegg krever den at alle kommuner legger samme myndighet og oppgaver til samarbeidet.

Det passer dårlig med den norske virkeligheten, fordi behovene spriker mye ute i kommunene. I vår undersøkelse svarer to av tre kommunestyrerepresentanter at de vil samarbeide mer om beredskap, mens færre enn én av ti vil samarbeid om skole.

Tenk deg 12 kommuner som vil samarbeide, men der ikke alle trenger de samme tjenestene. Skal loven hjelpe dem å samarbeide, eller tvinge dem til å opprette flere strukturer enn de egentlig ville ha behov for? Slik forslaget er nå, kan resultatet bli flere parallelle samarbeid, ikke færre.

Staten kan vedta et nytt handlingsrom, men noen må ha kapasitet til å ta det i bruk. Å bygge et nytt samarbeid krever politiske prosesser som ofte tar flere år. Ansatte, pensjon, IKT og kontrakter må avklares, og ofte må det skje med ekstern hjelp. Departementet mener at dette kan gjøres innenfor dagens budsjett. Det tror vi er å undervurdere hvor omfattende arbeid det er å opprette samarbeid.

Behovet er også størst der kapasiteten er minst. I vår undersøkelse svarer halvparten av de folkevalgte i de minste kommunene at befolkningsendringer i stor grad vil gjøre mer samarbeid nødvendig. Dette er de samme kommunene som har færrest folk til å planlegge omstillingen.

Vi forstår at KDD er ivrige etter å vedta regelendringer som vil gjøre det enklere for kommunene å samarbeide. Men her bør de vente med å bevege seg ut i terrenget før de har fått kartet på plass. Det finnes allerede gode samarbeidsformer som er velkjente og godt utprøvd av kommunene.

Utfordringen er heller at det er for mange alternativer å velge mellom. Det kan derfor være smart om kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran puster med magen og venter med lovforslaget til alle evalueringer og rapporter er på plass. Og kanskje burde han ta en ekstra runde med kalkulatoren for å se hva endringene faktisk vil koste kommunene.

For, ja – kommunene trenger virkelig mer samarbeid. Men reglene for samarbeid må tilpasses den kommunesektoren vi er i ferd med å få, og ikke den vi har i dag.