Nød lærer naken kvinne å spinne

Nye, grønne mål for bedre produksjon innebærer mindre uttak av ressurser fra jorden, mindre utslipp ved produksjon og bruk, mindre transport og mindre avfall – kort sagt: bruke mindre. Men hvordan kommer vi dit?

De beste i klassen lærer av hverandre. De samarbeider. Derfor innrettes mange innovasjonsmidler slik at flere må jobbe sammen om fremtidens løsninger for produksjon, teknologi og innsamling.

Det gjelder både tekstilbransjen som samler alle aktørene rundt bordet, slik NF & TA er eksempel på. Samfunnsbedriftene deltar der, og har i tillegg flere medlemsnettverk der erfaringer og ny kunnskap deles. Forsknings- innovasjons- og utviklingsmidler både fra EU og nasjonale aktører har ofte krav til samarbeid.

Stadig flere tekstilprodusenter tar ansvar for egne produkter ved at de tilbyr reparasjoner og at de velger kvalitetsmaterialer. Dette er aktører som går i bresjen og krever bærekraft i alle ledd, slik også oljefondet signaliserer ved å droppe investeringer i selskaper som ikke «leverer» på bærekraft.

Bedre miljø og klima må være målet når samfunnet lager politiske verktøy som bidra til utvikling av bærekraftige tekstiler. Kildesortering og produsentansvar er to slike verktøy. Grunnene til at produsentansvar er et godt verktøy, er fordi «den kjenner best hvor skoen trykker, som har den på».

Det er altså produsentene som er nærmest til å påvirke miljøbelastningen til et produkt i designfasen, i materialvalg og produksjon. Det er produsenten som kan sikre at produktet tåler lang bruk, reparasjon og til slutt at produktet lar seg gjenvinne til nye materialer.

Spørsmålet er altså hvordan vi oppnår bærekraftige tekstiler, og ett av svarene er å plassere ansvaret hos produsentene.

Bærekraft må søkes i hvert ledd av verdikjeden. EU har lansert en handlingsplan for sirkulær økonomi der økodesign kreves av produsentene. Nye forretningsmodeller skal vokse frem, redesign og ombruk skal fordres og innsamling av tekstilavfall skal fanges opp og materialgjenvinnes. Det er tidlig i verdikjeden det har størst betydning å gjøre bærekraftige valg. Opptil 80 % av et produkts miljøbelastning avgjøres i designfasen.

Det hjelper ikke kloden om t-skjorten er av økologisk bomull dersom det betyr økt vannforbruk i land som mangler vann. Det hjelper heller ikke dersom t-skjorten går i stykker etter få gangers bruk. Derfor må hele verdikjeden sees i sammenheng.

Et av problemene med tekstiler er mikroplast, fordi små plastpartikler «forsvinner» i naturen ved produksjon, bruk og ved vask. Disse problemene viser at tekstilproduksjon og -bruk berører svært mange av FNs bærekraftsmål. Både å utrydde fattigdom, livet i havet og på land, og ansvarlig forbruk og produksjon er sentrale utfordringer som må løses med politiske verktøy.

Dagens avfallsaktører, både offentlige og private, søker å ta vare på ressursene i avfallet som kastes. Det er fremdeles bare en drøm at alt avfall kan nyttes til å bli nye produkter. Altfor mye av tekstilene som kastes i dag egner seg ikke til materialgjenvinning.

Avfallsbransjen slutter likevel ikke å drømme om at produsentene tar – og må ta – ansvaret for at tekstilene de sender på markedet ikke blir avfall som bare må forbrennes. Vi må i stedet komme dit at tekstilavfallet i siste ledd av verdikjeden skal kunne brukes som nytt material i nye produkter.