NAV-debatten har en blindsone

NAV-debatten mellom Ine Eriksen Søreide (H) og Kjersti Stenseng (Ap) har låst seg i spørsmålet om hvem som skal gjøre jobben. Søreide vil gi bemanningsbransjen en større rolle. Stenseng mener det er naivt og vil forbedre NAV. I sin iver etter å bekjempe utenforskapet overser begge en viktig del av løsningen.

For mennesker som er klare for jobb, men mangler kontakt med arbeidsgivere, kan bemanningsbransjen være et godt alternativ. Men mange av dem NAV strever mest med å hjelpe, trenger noe annet: kartlegging, kvalifisering, arbeidstrening og tett oppfølging over tid. Dette er ikke den type rekruttering som Søreide snakker om, men derimot arbeidsinkludering.

Over hele landet finnes arbeidsinkluderingsbedrifter med spesialisert kompetanse på nettopp dette. Mange er kommunalt eid og samarbeider tett med både NAV og lokalt næringsliv. Evalueringer av tiltaket Arbeidsforberedende trening (AFT) viser økt overgang til arbeid og utdanning, samt betydelig samfunnsøkonomisk gevinst.

Likevel blir disse arbeidsinkluderingsbedriftene knapt nevnt i debatten. Kan forklaringen være at de har havnet i en parti-ideologisk blindsone? Som at det ikke er kommersielle nok til å passe inn i Høyres fortelling om private løsninger, og ikke statlige nok til å passe inn i Arbeiderpartiets forsvar av NAV?

Paradoksalt nok har arbeidsinkluderingsbedriftene både fagfolkene, nettverkene og infrastrukturen. Men de mangler muligheten til å gjøre mer, fordi NAV stiller for få tiltaksplasser til rådighet. Hele debatten om NAV viser at menneskers behov ikke nødvendigvis passer like godt inn i statens systemer.

Arbeidsinkluderingsbedriftene skal ikke erstatte NAV eller bemanningsbransjen. Men før politikerne tegner NAV-kartet på nytt, bør de spørre hvorfor de ikke gir større handlingsrom til de som allerede gjør mye av jobben.