Nasjonale krav til havnene krever statlig finansiering

I krig, krise eller en tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon i Norden, er det én ting vi kan være sikre på: Betydelige forsyninger av varer, utstyr og energi vil komme sjøveien. Det gjelder både Forsvaret og sivilsamfunnet. Med Sverige og Finland som NATO-medlemmer, skal Norge i tillegg støtte våre nabolands sivile og militære forsyningslinjer. Kanskje også Baltikum.

Dette viser at våre havner er langt mer enn bare kaiplasser som tar imot gods og passasjerer fra skip og båter. De er kritisk samfunnsinfrastruktur og helt avgjørende for nasjonal og nordisk forsyningssikkerhet, beredskap og forsvarsevne. Likevel behandler staten havnene som et rent lokalt anliggende. 

Forsvaret har fått en langtidsplan med investeringsbudsjett på over 1.850 milliarder kroner. Det er viktig, men soldater, materiell og forsyninger må også transporteres dit det trengs. I motsetning til vei og bane, mottar havnene i liten grad statlige tilskudd.

I beste fall konkurrerer de om investeringsstøtte gjennom Kystverket og Enova. Det er ingen stabil finansieringskilde å bygge nasjonal beredskap på. Havnene trenger en satsing på sivil infrastruktur som kan støtte samfunnet i krise og krig.

Regjeringen arbeider med en langtidsplan for sivil beredskap, der infrastruktur er ett av tre utpekte områder. Tilsvarende jobbes det med ny Nasjonal transportplan (NTP), der både sivil og militære forsyningslinjer må sikres.

Her må også de kommunalt eide havnene involveres, og ikke bare statlige vei- og jernbaneaktører. Vi må finne en løsning for medfinansiering av sikring og beredskap i de viktigste havnene.

Det er nok å ta tak i: Både utbygging og tilpassing av kai- og havneinfrastruktur, tilrettelegging av arealer for mottak og mellomlagring av forsyninger, tilknytning til vei og bane, samt tiltak som reservekraft, datasikkerhet og beskyttelse av anlegg.

Da dagens havnelov ble utviklet var det langt fredeligere i Europa, og kommunene fikk alene ansvaret for å forvalte, styre og dimensjonere havnene. De kommunale eierne tar utgangspunkt i lokale behov når de utvikler havnene. De kan være helt annerledes enn nasjonale behov.

Kommunenes økonomi er allerede under et enormt press. Lokalpolitikere skal ikke måtte prioritere mellom eldreomsorg, skoler, vedlikehold og investeringer i kaianlegg.

Det er lite holdbart at nasjonal forsyningssikkerhet skal avgjøres av den enkelte kommunes økonomiske handlingsrom. Hvis myndighetene forventer en havnesektor som er rustet for krise og krig, må de ta et medansvar for både regelverket og regningen.