Løsningene for å få flere mennesker ut i jobb virker, men de blir sviktet av systemet

Utfordringen er at for få av løsningene tas videre, deles og bygges inn i ordinær drift. Det er vi nødt til å gjøre noe med, hvis vi skal klare å løse de varslede krisene som er i ferd med å treffe velferdssamfunnet vårt.

Hvert år startes det opp hundrevis av nye arbeidsinkluderingsprosjekter i Norge. Politikere klipper snorer. Statsråder lover endring. Aviser skriver om nyhetene. Så er pilotperioden over. Blitslampene slukker. Finansieringen tørker ut. Læringen ender opp i en rapport som ingen leser. Samtidig starter en annen kommune et nytt pilotprosjekt – helt fra scratch – og den evige runddansen med nye pilotprosjekter fortsetter.

Denne utviklingen skjer ikke fordi det ikke finnes løsninger som virker. Årsaken er at vi har bygget et system som gjør det enklere å starte et nytt prosjekt enn å videreføre og skalere løsninger og tiltak som har dokumentert effekt.

Dagens tilskuddsordninger er designet for ny innovasjon, ikke for implementering og skalering. Resultatet er at mange virksomheter, kommuner og lokale samarbeid utvikler egne løsninger, selv om andre allerede har funnet modeller som virker.

Det er altså ikke arbeidsinkluderingsløsningene i seg selv som svikter. Det er rammene rundt som er skrudd sammen feil.

I dag står over 700.000 mennesker utenfor arbeidslivet i Norge. Av disse er 114.000 under 29 år. Utfordringene er sammensatt og de starter tidlig.

Norge er blant de landene i verden som bruker mest penger på skole og utdanning, men store investeringer til tross opplever vi et stort frafall fra videregående skole.

Dette forplanter seg videre i voksenlivet og i dag har vi en svært høy andel som står utenfor arbeidslivet, samtidig som vi bruker mest penger på å finansiere de som ikke er i jobb eller utdanning.

Parallelt med dette opplever norske virksomheter en kompetansekrise. 1 av 4 norske virksomheter sier at de ikke får tak i arbeidskraften de trenger. Det betyr at vi både har en bemanningskrise, utenforskapskrise og kompetansekrise på en gang.

Skal dette løses, må flere få en reell vei inn i arbeid, samtidig som arbeidsgivere får tilgang på kompetanse, støtte og rammer som gjør rekruttering og opplæring praktisk mulig.

De siste årene har utviklingen gått i feil retning. Dermed blir ropene om nye løsninger høyere, samtidig som de løsningene som faktisk virker går under radaren i den nasjonale debatten.

Dette kan ikke fortsette, når vi vet at det finnes kommuner, private bedrifter og andre arbeidsgivere som har bygget opp rekrutteringsmodeller som får folk i jobb i løpet av få måneder.

Vi vet at det finnes arbeidsgivere som har laget egne opplæringsløp for å hente inn mennesker uten formell utdanning, og som i dag har blitt en sentral del av deres bemanningsstrategi.

Vi vet også at det finnes sosiale entreprenører som bruker sin ordinære driftsmodell som en motor for ung inkludering.

Dette er ikke snakk om små piloter, men om etablerte løsninger som har gitt tusenvis av mennesker en ny start, og rekruttert nye ansatte for arbeidsgivere i årevis.

Resultatene er dokumentert. Løsningene er evaluert. Læringen ligger der. Likevel forblir løsningene lokale. De stopper opp når de kommer til nærmeste kommunegrense.

For å løse de varslede krisene på nasjonalt nivå, er vi nødt til å endre den innovasjonslogikken som stimulerer fremveksten av enda flere piloter. Vi foreslår tre konkrete grep:

Til syvende og sist handler ikke dette om abstrakt politikk. Det handler om at altfor mange mennesker står utenfor arbeidslivet – og at altfor mange arbeidsgivere ikke får tak i arbeidskraften de trenger.

Det handler om kommuner som trenger folk til å levere viktige velferdstjenester. Det handler om private og ideelle virksomheter som mister kapasitet, kvalitet og utviklingsmuligheter når de ikke får tak i arbeidskraften de trenger . Det handler om en velferdsstat som bygger på at flest mulig bidrar, men som nå opplever at 700.000 står utenfor.

Vi har løsningene. Vi vet hva som virker, for de gjør det lokalt. Nå må politikerne ta løsningene på alvor og legge forholdene til rette for at de også kan virke nasjonalt.