Krisesentrene trenger fleksibilitet, ikke tvang

Alle mennesker som søker hjelp på et krisesenter, kommer fra vanskelige livssituasjoner. De har ulike behov. Derfor må krisesentrene få mulighet til å møte disse behovene på best mulig måte.

Regjeringens forslag til endringer i krisesenterloven låser i praksis dagens krisesentre. Den nye loven viderefører en lovpålagt fysisk kjønnsdeling – altså at kvinner og menn må bo adskilt. Tanken bak kan virke god. Men i praksis taper både kvinner og menn på en slik løsning. Det rammer også barna som bor på krisesenteret.

Samfunnsbedriftene mener at setningen om fysisk kjønnsdeling må fjernes fra loven. Kommunene må få mulighet til selv å organisere tjenestene sine slik at de gir et godt tilbud for alle, uansett hvem de er.

Over halvparten av landets 43 krisesentre vil fjerne krav om kjønnsdeling. I tillegg rapporteres det om positive erfaringene fra de som har prøvd ut mer fleksible løsninger. Et godt eksempel er Romerike Krisesenter, som har fått tillatelse til å tilby et integrert tilbud. Der deler kvinner, menn og barn fellesarealer, men har samtidig mulighet til å trekke seg tilbake hvis de ønsker det.

Evalueringen viser at både kvinner, menn og barn føler seg trygge og får god støtte. For menn som kommer med barn, har situasjonen blitt betydelig bedre. Det har heller ikke vært utfordringer knyttet til sikkerhet.

Det er også verdt å merke seg at Sverige, Danmark og Finland ikke har krav om fysisk kjønnsdeling av krisesentrene. Hvorfor skal Norge, som ellers henter mye inspirasjon fra våre nordiske naboer, legge seg på en strengere linje?

Krisesentrene ble opprinnelig startet kun for kvinner, og forskning viser at kvinner fortsatt utsettes for alvorlig partnervold i større grad enn menn. Forskningen viser imidlertid også at et betydelig antall menn utsettes for partnervold.

Selv om flere kvinner statistisk sett utsettes for grov og alvorlig vold, betyr ikke det at en kjønnsdelt tjeneste er nødvendig for at det skal være trygt å bo på krisesenter. Tvert imot, det kan være en falsk trygghet fordi det ikke tar høyde for at voldsutøver kan ha samme kjønn, eller at det kan sendes inn noen andre på deres vegne.

Krisesenteret skal være for alle. Voldsutsatte er en mangfoldig gruppe med ulike behov. Et kjønnsperspektiv er viktig, men ikke nok alene. En krisesenterlov må derfor ha som utgangspunkt at en rekke identitetskategorier, enten det er kjønn, etnisitet, klasse, seksualitet, alder, funksjonsvariasjon eller andre, oftest virker sammen. Et krisesenter skal gi en god og likeverdig tjeneste for alle voldsutsatte – uavhengig av om de utgjør en stor eller liten andel av statistikken. Da er det helt nødvendig med fleksibilitet.

Kommunene og krisesentrene kjenner brukerne sine best. De må få frihet til å organisere hjelpen slik at den faktisk fungerer – både for kvinner, menn og barn. De kommuner som ønsker å videreføre en delt løsning for kvinner og menn, må fortsatt få gjøre det. Men de som ser at en mer fleksibel modell fungerer bedre lokalt, må også få denne muligheten.

Målet for krisesentrene må alltid være å gi trygghet, støtte og verdighet til mennesker i en vanskelig livssituasjon. Det gjør vi best med en krisesenterlov som gir handlingsrom, ikke tvang.