Kommuner og lokale kraftverk har nøkkelroller for å få mer vindkraft på land

Vannkraften og dens kobling til kommunene og lokale arbeidsplasser, har gitt økonomiske muskler til utvikling og velferd, og muliggjort den bosettingen vi har mange steder. Det er få kraftkommuner som i dag ikke er godt fornøyd med hva de sitter igjen med fra utnyttelsen av vannkraftressursene lokalt.

Nå kan det bli vindkraftens tur til å styrke kommunene. For å få til det trenger vi lokal forankring, der inntektene i første rekke går tilbake til vertskommuner og berørte regioner.

Det vil bli behov for betydelig mer elektrisitet i årene som kommer. Ifølge Energikommisjonen trenger vi 40 TWh ny kraftproduksjon innen 2030. Det er mye ny kraft på kort tid. Vindkraft på land er et åpenbart svar, tror vi. Det kan vi få til både på tid og kostnad, og som komplementerende til sol- og vannkraft.

Offentlig eid vindkraft vil selvsagt ikke alene bidra til å nå målet, det må i tillegg være åpent for private, kommersielle investorer å bidra inn i utbyggingen av vindkraft på land.

Utfordringen er lokal motstand. En iboende motstand mot vindkraft på land har satt seg godt fast i en befolkning som ønsker minst mulig inngrep i naturen. Det hjelper heller ikke at det stadig trekkes frem og understøttes en oppfatning av at verdiene i vindkraft tilfaller utenlandske investorer og ikke lokalbefolkningen. For å snu dette må de lokale kraftselskapene få en tydeligere rolle – sammen med kommunene. Vi må ta lærdom av hvordan vannkraft har bygget Norge.

Vannkraften har skapt sterke lokalsamfunn. Nå kan vindkraft gjøre det samme. Denne gangen på nye og ikke minst på flere steder. Men da må kommunen også kunne gå inn på eiersiden. Per i dag er det altfor få kommuner som tar steget. Det må satses og man må tørre å ta risiko. Selv om mange er kritiske til vindkraft, frykter enda flere konsekvensene av klimakrise og høye strømpriser som følge av for lite kraft.

Tydeligere regler i plan- og bygningsloven (PBL) er bra. Samtidig må det bli enda klarere hva kommunen skal sitte igjen med.

Dette handler om skatt og andel av denne. Men det bør også handle om eierskap. Det gjelder ikke bare vilje, men også evne og ikke minst mulighet til å gå inn på eiersiden. For på samme måte som statens engasjement innen olje- og gassutvinning burde kommunene direkte eller gjennom sine kraftselskap sikres muligheten til et direkte engasjement.

Det er kommunene som historisk har bygget ut kraft i Norge. Det har tjent oss godt, og ventes å tjene oss godt i mange tiår fremover. Men i utbygging av ny fornybar kraft i form av vind- og til dels også solkraft, så er det private investeringsselskap, dagligvarekjeder og andre som tar eierskap til kraften.

Samfunnsbedriftene Energi tror større offentlig eierskap er nøkkelen til mer kraft, hvilket vi også har spilt inn i høringsinnspill til endringer i PBL. Det vil skape tillit til hvilke hensikter utbyggingen har. Det blir tydeligere for innbyggerne at de er med på å ta del i det som bygges, og får større del av avkastningen.

I tillegg til finansiering, handler det om kompetanse. Lokale kraftselskap kan bidra med noe, men i tillegg støtter vi Energikommisjonens forslag om etablering av kompetansesentre som en del av løsningen.

Hvorfor har ikke kommunene allerede gått inn på eiersiden i slike prosjekter? Svaret er nok i stor grad at det her er snakk om kapitalbehov som strekker seg langt utover det de fleste kommuner har mulighet til å satse. Det må utvikles en ordning for å stille kapital til disposisjon.

Dersom Finansdepartementet har rett i at det er stor grunnrente – altså superprofitt på vindkraft – så burde det være en «no-brainer» å skjønne at dette er en god investering for kommunene. Det gjelder både for arbeid og lokalsamfunn, og ikke minst finansielt. Så hvordan skaffe kapital?

Her kan eksempelvis Kommunalbanken være en løsning.

Burde Kommunalbanken få utvidet sitt mandat til å være med og fremskynde det grønne skiftet gjennom mer enn bare grønne lån? Eller bør staten inn med midler direkte i en annen form. Kan det etableres en annen finansieringsordning? Kraftfinans er forslag til navn her.

Et annet alternativ er å legge til rette for en tilsvarende ordning som finnes i Finland – kalt Mankala-modellen. Den fungerer slik at flere lokale kraftaktører går sammen og bygger ut kraft i et felles selskap som selger kraften tilbake til eierne til kostpris. Dette har gitt muligheten for flere mindre lokale kraftselskaper til å være eiere i større utbyggingsprosjekter.

Nå gjelder det å tenke langsiktig og ta inn over seg at det må legges til rette rundt både lånemuligheter og skattlegging om man skal få kommunale lokale investorer. For mens kommunene må investere i sitt nærområde, kan private investorer flytte sine investeringer til områder der de får størst avkastning.

Det må være mulig for kommunene og deres kommunalt eide selskap å satse på å bli en stor vindkraftkommune eller region. Vi trenger kraften og vi trenger den nå. Vi kan ikke håpe på at ting ordner seg selv. Det må legges til rette – akkurat slik man i sin tid gjorde med vannkraften.

Endringer i plan- og bygningsloven holder ikke alene – regjeringen må gjøre mer. Det gjelder å investere for å sikre velferden i Norge – også i årene som kommer.