Hva skjer med genseren når du legger den i en innsamlingsboks?

Hva skjer egentlig med genseren når du legger den i en innsamlingsboks?

Det har Eunomia Research & Consulting undersøkt i en ny nordisk studie. 200 brukte plagg fikk hver sin sporingsbrikke, rundt 40 fra hvert av de fem nordiske landene. I seks måneder ble de fulgt på reisen videre.

71 prosent av plaggene hadde sin siste registrerte posisjon i Europa. Polen sto for 30 prosent og Slovakia for 18 prosent. Begge landene er viktige for sortering av brukte tekstiler.

Studien gir dermed ikke grunnlag for en enkel konklusjon om at eksport av brukte tekstiler er et problem. Dagens system bygger blant annet på at nordiske tekstiler sendes til større sorteringsanlegg i Sentral- og Øst-Europa, der tekstiler som egner seg for det kan sorteres ut til ombruk.

Denne studien starter først etter at klærne er blitt noe vi vil kvitte oss med. Den tar ikke for seg utfordringen som ligger foran innsamlingsboksen: hvor mye klær vi kjøper og hvor lenge vi bruker dem. Men også klær vi bruker lenge, blir til slutt avfall. Da kommer neste spørsmål: Hva skjer med tekstilene som ikke kan brukes om igjen?

For brukbare klær finnes det allerede internasjonale markeder og etablerte sorteringssystemer. Hvis klærne finner nye brukere og får lengre levetid, er det bra.

For tekstiler som ikke lenger kan brukes eller repareres, ser det annerledes ut. De må sorteres og finne veien inn i andre bruksområder eller til materialgjenvinning. Slike løsninger trenger ofte større og mer forutsigbare mengder enn det Norge alene kan levere.

Det gir grunn til å spørre, slik flere tekstilaktører gjør: Kan Norden være en passende størrelse for deler av denne verdikjeden? Hvilke løsninger bør ligge nær der tekstilene samles inn, og hva kan det være mer fornuftig å løse nordisk eller europeisk?

Spørsmålene er aktuelle fordi EU-kommisjonen også tenker nytt om hvordan sirkulærøkonomien skal organiseres.

Kommisjonen arbeider med såkalte Transregional Circularity Hubs. Tanken er å få land og regioner til å samarbeide om investeringer og sirkulær industri der hvert enkelt land ikke nødvendigvis har store nok materialmengder eller markeder alene.

Kommisjonen anslår at slike samarbeid kan øke gjenvinningsutbyttet i EU med opptil 15 prosent innen 2030. Større skala kan ifølge Kommisjonen redusere enhetskostnadene ved gjenvinning med 10 til 15 prosent.

Kan noe av det samme fungere for tekstiler i Norden? Noen løsninger kan være lokale, andre nasjonale, nordiske eller europeiske.

To nye rapporter fra EUs forskningssenter JRC gjør spørsmålet enda mer aktuelt. Rapportene handler om hvilke krav som bør være oppfylt før brukte tekstiler og resirkulerte tekstiler kan slutte å være avfall og bli produkter eller råvarer. Det kan høres teknisk ut. I praksis handler det om noe ganske enkelt:

En gammel genser blir ikke automatisk en ny råvare bare fordi vi samler den inn. Før tekstilene kan brukes i nye produkter, må de sorteres og vi må vite hva materialene består av. Det krever også dokumentasjon og sporbarhet.

Felles europeiske regler kan gjøre det enklere å bygge slike verdikjeder på tvers av land, i stedet for at hvert land må ha alle løsningene selv.

Neste holdepunkt blir EUs kommende Circular Economy Act. Forslaget er utsatt og nå ventet 2. desember. Vi vet ennå ikke hvilke konkrete virkemidler Kommisjonen vil foreslå. Retningen er likevel kjent. EU-kommisjonen sier at loven skal bidra til et indre marked for sekundære råvarer og øke tilgangen på gjenvunnede materialer av god kvalitet.

Det blir derfor interessant å se hva som kommer 2. desember. Vil EU gjøre det enklere å bygge sirkulære verdikjeder på tvers av landegrensene? Og kan tekstiler være en materialstrøm der regionalt samarbeid blir aktuelt?

EU snakker ikke lenger bare om sirkulærøkonomi som klima- og miljøpolitikk. Tilgang til råvarer, konkurransekraft og mindre avhengighet av globale forsyningskjeder har fått større oppmerksomhet. I diskusjonen om Circular Economy Act er økonomisk motstandskraft og mindre avhengighet av råvarer utenfra en viktig del av begrunnelsen. Tekstiler er ikke kritiske råvarer på samme måte som enkelte metaller og mineraler. Men utviklingen gir grunn til å stille noen spørsmål også her.

Hvor avhengige ønsker vi å være av andre land for å håndtere ressurser vi allerede har? Trenger vi en viss sorterings- og behandlingskapasitet i Norge eller Norden? Og kan slik kapasitet få større verdi dersom markeder og forsyningslinjer endrer seg?

Dette er viktige spørsmål også når Norge skal utvikle produsentansvaret for tekstiler. Kommunene og de kommunale avfallsselskapene skal sørge for gode løsninger når tekstilene blir avfall. Men jobben er ikke ferdig når genseren er lagt i innsamlingsboksen. Hvis vi samler inn stadig større mengder, må det også finnes løsninger og markeder for det som kommer ut av systemet.

Noe kan brukes igjen. Noe kan repareres. Noe kan materialgjenvinnes. Og noe vil fortsatt måtte behandles som avfall. Produsentansvaret må bidra til at denne kjeden fungerer, også etter innsamlingen.