Webinar om sjøbunnopprydning:

Forurenset sjøbunn krever spleiselag der kommunene er med

Naturskjønne omgivelser er ingen garanti for ren havbunn. «Gamle synder» har gitt miljøgifter i mange av våre indre havneområder, som her i Svolvær. Foto: Mark Konig / Unsplash

Skrevet av:

Nicolay Biørn-Lian

Publisert:

10. mars 2022

Miljøgifter langs kysten er et stort problem for helse og livet i havet. Og kommunene må bidra i opprydningen, enten de vil eller ei. Det kom frem på webinaret som Norske Havner og NFKK holdt 1. mars.

Er forurenset sjøbunn et lokalt eller nasjonalt problem? Det var spørsmålet som webinaret skulle besvare. Og grovt sett er svaret at både kommuner og staten må være forberedt på å bidra.

Mange steder er det såpass uklare ansvarsforhold, og såpass mange ulike forurensningskilder, at man ikke uten videre kan kjøre «forurenser betaler»-prinsippet. For da blir lite gjort. Kjernespørsmålene som ble stilt på webinaret var:

Hva slags forurensing prioriterer vi å utbedre?
Hvem har ansvaret?
Hvordan utbedrer vi?
Fungerer det vi gjør?

Som vanlig ligger djevelen i detaljene. Svarene vil variere fra sted til sted. Derfor kan det heller ikke bli noen «én størrelse passer alle»-løsning.

Hva kan staten bidra med?

Kari Holden, seksjonsleder i Miljødirektoratet, innledet med at forurenset sjøbunn har flere kilder. Hun nevnte spesielt utslipp fra industri, avløp, deponier og nærhet til byområder. Skipstrafikk kan virvle opp slike forurensede masser, påpekte hun.

Det forsterker problemene med at helseskadelige stoffer tas opp av fisk og andre organismer. Til slutt havner det i næringskjeden. Hun listet opp flere tilfeller der staten kan bidra til å utbedre situasjonen. Det gjaldt blant annet:

Når miljøforvaltningen kan være ansvarlig (for eksempel ved å ha gitt løyve)
Når ansvarlig ikke kan identifiseres
Når det haster (fordi giftstoffene kan gjøre stor skade)
Når det av ulike årsaker ikke er rimelig at forurenser dekker alt

Tildekking vs. mudring

Vidar Ellefsen, miljørådgiver i Advansia, gikk gjennom to hovedgrep for å utbedre. For det første kan man lage et dekklag, slik at forurensede masser ligger i ro og ikke spres i økosystemet. For det andre kan man grave opp /mudre slik at stoffene som forurenser i stor grad fjernes.

Begge metodene har fordeler og ulemper. Både dekklag og mudring kan svekke biologisk mangfold som tar svært lang tid å bygge opp.

Han stilte også spørsmålet: Vurderer vi risiko rundt forurensede masser rett? Både TBT (en miljøgift med hormonforstyrrende egenskaper) og kobber vurderes ulikt rundt omkring langs kysten. Og det at disse stoffene er til stede, betyr ikke alltid at man setter i gang tiltak for å fjerne dem.

Utbedring må gjøres rett

Tiltakene for å utbedre forurensede områder virker dessverre ikke alltid etter hensikten. Ved Fiskarstrand Verft i Sula i Møre og Romsdal målte man forurensning som hadde kommet til etter at man hadde dekket til TBT-forurensede masser.

Det er også en utfordring at ulike statlige organ gir forskjellige anbefalinger om utbedring av TBT. I Drammen Yard gjorde Miljødirektoratet og Statsforvalteren ulike vurderinger av kilde og naturlig utbedringsevne.

Direktoratet anbefalte naturlig tildekning ved tilløp av sedimenter fra Drammenselven. Statsforvalteren anbefalte aktiv tildekning og sanksjonerte med tvangsmulkt.

20 særlig forurensede områder

Sissel Ranneklev fra Norsk institutt for vannforskning presenterte NIVA-rapporten «Hvor langs kysten utgjør forurenset sjøbunn i dag størst risiko for helse og miljø: Kunnskapssammenstilling, vurdering og rangering av områder».

Den lister opp 20 de havne- og kystområdene der forurenset sjøbunn i dag utgjør den største trusselen for helse og miljø. De 17 områdene i det nasjonale arbeidet med sjøbunnopprydning – stortingsmeldinger fra 2001 og 2006 – er ikke med blant disse.

Områdene ble valgt ut fra kriterier som grunnforurensning, naturverdier, gyteområder, fiskeoppdrett/aquakultur, nasjonale laksefjorder, industri, bebyggelse, advarsler fra Mattilsynet og tankanlegg/brygger.

Ingen garanti om statlige tiltak

De så på forurensning, økologisk risiko, risiko for menneskelig helse og risiko for oppvirvling og spredning. De 20 områdene er rangert og har fått egne faktaark. Men det er ikke noen automatikk i at staten setter inn tiltak på disse stedene.

20 kystområder der forurenset sjøbunn i dag utgjør størst risiko for helse og miljø. (Kilde: NIVA-rapport nr. M-1958)

Kristian Brandt fra advokatfirmaet Hjort redegjorde for jussen. Etter hans syn er det juridisk sett svært problematisk å pålegge en «historisk forurenser» å rydde opp i noe som ikke var ulovlig da det ble sluppet ut.

Derfor må grunneier være forberedt på å gjøre et stort bidrag selv. I praksis vil dette som regel være kommunen.

Dette synet ble underbygget i den påfølgende debatten mellom stortingsrepresentantene Ola Elvestuen (V), Marianne Sivertsen Næss (Ap) og Rasmus Hansson (MDG).

Folkevalgte i debatt

Gjennom friske meningsytringer viste de folkevalgte at de tilsynelatende var enige om et par punkter:

Det er ofte vanskelig å slå fast hvem som har ansvaret for miljøgiftene. Mange historiske utslipp var lovlige. Derfor må kommunene forberede seg på å ta ansvar.
Om vi blir sittende å krangle om regningen, blir ingenting gjort. Man må se på kostnadsdeling lokalt. Mange kostnader bør fordeles mellom stat og kommune.
Det er viktig å synliggjøre positive ting. Opprydning fremmer helse, rekreasjon og økosystemer. Det åpner blant annet badestrender og gjør livet bedre.
Situasjonen er krevende for mange kommuner. De trenger mer forutsigbarhet. Det trengs både kunnskap og utredninger.