«Produsentene tar noe av kostnaden, og avfallsgebyret dekker resten.» Det svarte statssekretær Kristoffer Hansen i Klima- og miljødepartementet da Avfallsbransjen.no spurte om striden knyttet til emballasjeavfallet 13. november.
Vi fikk det samme budskapet da vi møtte departementet 9. oktober, om at kommunene og produsentansvarsselskapene må bli enige. Men dette er ikke en forhandling mellom likeverdige parter. Effekten av Hansens svar fortjener oppmerksomhet.
Hvem er forurenserne og hvorfor er det viktig å vite?
Når vi snakker om produsentansvar, bruker vi ofte ord som «produsentene» og «produsentansvarsselskapene». Det kan høres teknisk og fjernt ut. Men produsentene er ikke en ukjent gruppe. Det er selskaper som Orkla og Tine og dagligvareaktører som NorgesGruppen og Rema 1000. De setter enorme mengder emballerte produkter på det norske markedet. Når emballasjen blir avfall, har noen ansvaret for den.
Produsentansvar bygger på et av de mest grunnleggende prinsippene i norsk og europeisk miljøpolitikk: Forurenser skal betale. Statssekretæren sier det selv. Produsentene er lovpålagt å dekke de nødvendige kostnadene ved å samle inn, transportere og behandle avfallet fra emballasjen de setter på markedet.
Produsentansvaret er også laget for å endre atferd og skape miljøvennlige produkter. Når det koster mer å bruke emballasje som er vanskelig å gjenvinne, får produsentene et økonomisk insentiv til å bruke mindre emballasje og utvikle bedre løsninger. Det er selve miljøideen bak systemet.
Men da må kostnadene havne hos produsentene. Vi snakker om mellom 1 og 2 milliarder norske kroner – hvert år – eller 400–800 kroner feilplassert på avfallsgebyret ditt. Det trekker penger bort fra investeringer som må til for å sortere ut enda mer.
Hva er en nødvendig kostnad?
Kommunene samler inn emballasjen, sorterer og bygger i noen tilfeller anlegg for å sortere ut enda mer. Uenigheten handler om hvilke av disse kostnadene som er «nødvendige».
Slik det praktiseres i dag, avgjøres ikke kostnadsdekningen av en uavhengig beregning hos myndighetene, slik de gjør i nabolandene våre. I stedet gjør Grønt Punkt Norge-sfærens mange produsentansvarsselskaper sine beregninger bak lukkede dører.
I neste omgang skal det altså forhandles mellom kommunene og produsentansvarsselskapene om tallet de trekker ut av hatten. Utfordrende. Deres beregninger legger ikke til grunn reelle kostnader kommunene har. Enda underligere. Og så, når partene selvfølgelig ikke blir enige på slikt grunnlag, blir resten av kostnadene liggende i avfallsgebyret.
Da snus prinsippet om at forurenseren skal betale på hodet. Innbyggeren får kostnaden på avfallsgebyret og kan ikke velge det bort. Da forsvinner påvirkningen av emballasjens sammensetning og sorteringskvaliteter. Poenget med produsentansvar faller bort.
Man kan begynne å lure på om effekten av produsentansvaret som et miljøpolitisk virkemiddel i det hele tatt er ønsket av Klima- og miljødepartementet.
Orkla, Tine, NorgesGruppen, Rema 1000 og tusenvis av andre produsenter og importører har stor påvirkning på hvilke produkter og hvilken emballasje som havner i norske søppelkasser. Med det følger også et ansvar – et produsentansvar de åpenbart trenger tydeligere føringer på for å være villige til å etterkomme.
Vi begynner å bli veldig mange som lurer på hvorfor Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet ikke ser det samme, og gjør nødvendige endringer. Ikke minst for at Norge skal komme nærmere sine materialgjenvinningsmål.