ESA har rett: Norsk avfallspolitikk svikter

EFTAs overvåkingsorgan ESA har sendt formelt varsel til Norge fordi vi ikke oppfyller EØS-regelverkets mål for innsamling og materialgjenvinning av avfall. Kritikken kommer ikke overraskende på den kommunale avfallsbransjen.

Tvert imot bekrefter ESA det mange i sektoren har advart om lenge: Norsk avfallspolitikk er ikke rigget for å nå målene den selv har satt seg.

Direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs mener ESA peker på en systemsvikt som norske myndigheter har kjent til over tid.

– Problemet er ikke først og fremst manglende vilje i kommunene, men manglende sammenheng mellom politiske mål, regelverk og økonomiske insentiver, sier Kamfjord.

Kommunene har ansvaret for å samle inn husholdningsavfall og sortere stadig mer av det ut. Men når avfallet først er sortert, fungerer ikke systemet slik det skal.

– Produsentansvaret, som skal sikre at produsenter og importører betaler for håndtering og gjenvinning av avfallet de setter på markedet, er i praksis svekket, sier Kamfjord.

– Resultatet er at kommunene og innbyggerne blir sittende med regningen, mens produsentene ikke får sterke nok insentiver til å lage emballasje og produkter som faktisk kan materialgjenvinnes.

Ifølge Kamfjord underfinansieres kommunenes håndtering av emballasjeavfall med om lag to milliarder kroner i året. Kostnaden veltes over på avfallsgebyrene, i strid med det grunnleggende prinsippet om at forurenser skal betale.

For husholdningene betyr dette i praksis et betydelig ekstra gebyr, samtidig som miljømålene fortsatt ikke nås.

En viktig del av kritikken handler om at produsentene i dag kan forhandle om kostnadene og i tillegg slippe å hente alt avfallet kommunene sorterer ut.

– Det skaper både økonomisk usikkerhet og praktiske problemer for avfallsselskapene. Når produsentene kan velge bort avfall som er dyrt eller vanskelig å håndtere, undergraves hele hensikten med produsentansvaret, sier Kamfjord.

Han mener det gjør det langt vanskeligere å nå nasjonale og europeiske mål for materialgjenvinning.

ESA peker samtidig på at Norge bryter flere konkrete mål.

– Ett av dem gjelder kravet om at 50 prosent av kommunalt avfall skulle vært forberedt for ombruk eller materialgjenvunnet. Et annet gjelder innsamling av elektrisk og elektronisk avfall. Dette er ikke bare tekniske avvik. Det er uttrykk for at politikken ikke fungerer godt nok i hele verdikjeden.

Kamfjord peker også på et særnorsk problem: I Norge er det bare husholdningsavfall som omfattes av krav om prosentvis utsortering, mens husholdningslignende næringsavfall slipper slike krav.

– Det svekker både måloppnåelsen og helheten i systemet. Når store avfallsmengder behandles ulikt, blir det vanskeligere å bygge robuste løsninger og få til investeringer i nødvendig infrastruktur, sier han.

Nettopp investeringer er en annen del av utfordringen. Nye sorterings- og gjenvinningsløsninger krever store investeringer, ofte i hundremillionersklassen.

– Men når rammevilkårene er uklare, avfallsmengdene fragmenterte og markedet for resirkulerte råvarer svakt, blir risikoen for høy. Da uteblir investeringene som kunne gitt høyere utsortering og bedre materialgjenvinning, sier Kamfjord.

For selv om kommunene pålegges å sortere ut mer, stilles det ikke tilsvarende krav om at de utsorterte råvarene faktisk skal brukes i ny produksjon.

– Jomfruelige råvarer er ofte billigere og enklere å bruke. Uten tydelige krav til bruk av resirkulerte materialer og uten et marked som etterspør dem, risikerer samfunnet å bruke store ressurser på sortering uten at det gir reell materialgjenvinning.

Det er derfor Samfunnsbedriftene støtter ESAs kritikk. Svein Kamfjord sier at ESA-saken synliggjør at utfordringen ikke kan løses med flere mål alene.

– Det hjelper lite å kreve mer utsortering dersom myndighetene ikke samtidig sørger for at produsentansvaret virker, at regelverket tetter smutthullene, og at markedet for resirkulerte råvarer utvikles.

– Skal Norge lykkes med overgangen til en sirkulær økonomi, må politikerne rydde opp i hele systemet. Produsentene må betale de reelle kostnadene. Alt utsortert avfall må hentes og håndteres. Kravene må gjelde for alt avfall som er likt husholdningsavfallet. Og det må stilles sterkere krav til at resirkulerte materialer faktisk brukes i nye produkter, sier Kamfjord.

Han mener derfor at ESA-kritikken ikke bør møtes med bortforklaringer, men med handling.

– For dette handler ikke bare om avfallspolitikk. Det handler om tilliten til at norske myndigheter følger opp egne miljømål, om rettferdig fordeling av kostnader, og om hvorvidt Norge faktisk er villig til å gjøre alvor av ambisjonen om å bruke ressurser igjen og igjen i en sirkulær økonomi.