Den skjulte arbeidsledigheten

NIFUs siste kandidatundersøkelse viser at 9,5 prosent av nyutdannede masterkandidater står uten arbeid et halvt år etter fullført utdanning. Om lag tre av ti oppgir at de er overkvalifiserte for jobben de har. De har tatt lang utdanning, men møter et arbeidsliv der den første relevante jobben kan være vanskelig å få.

Det blir for lett å forklare dette med at nye generasjoner velger «feil» utdanning. Problemet finnes også der vi lenge har sagt at behovet er stort. Blant nyutdannede innen natur- og realfag er ledigheten særlig høy – og det er en kompetanse Norge har ropt høyt og lenge etter.

I mange kommuner og kommunale virksomheter er det nettopp slike kandidater vi mangler i dag, og kommer til å trenge flere av i morgen. Kommunene skal håndtere blant annet klimaendringer, digitalisering, strengere miljøkrav og vedlikeholdsetterslep som ikke akkurat blir mindre av å vente.

Vi tror ikke arbeidsgivere ser på nyutdannede som en risiko. Ofte er forklaringen mer hverdagslig: De har ikke tid, penger eller folk nok til å lære dem opp. En nyutdannet kan være dyktig, men likevel trenge et år eller to før vedkommende er fullt produktiv. Da kan mange tenke at det er enklere å ansette noen med erfaring. Det er forståelig, men samlet sett er det dårlig samfunnsøkonomi.

Når en masterutdannet ender i en jobb som ikke krever utdanningen, taper ikke bare kandidaten tid og fotfeste. Arbeidslivet går glipp av ny kunnskap, og samfunnet får mindre igjen for sin finansiering av utdanning. I tillegg skaper det problemer lenger ned i arbeidsmarkedet – hvor det blir færre inngangsjobber for de unge som har kortere utdanning.

Vi må derfor gjøre noe med overgangen fra utdanning til arbeid. Det hjelper lite at politikere roper på mer kompetanse hvis inngangen til arbeidslivet er for smal. Når vi snakker om dimensjonering av studietilbud, holder det ikke å telle studieplasser. Vi må også spørre om utdanningene faktisk gir studentene en vei inn i arbeidslivet.

Mer praksis er ett svar, men det kan ikke bare være noen uker på slutten av studiet. Vi trenger flere utdanningsløp der teori og praksis i arbeidslivet veksler underveis, og der arbeidsgivere får en reell rolle i å kvalifisere kandidatene. Profesjonsutdanningene, Forsvaret og klinikkmodellen i medisin viser at dette er mulig. Det er ingenting i veien for å lage slike vekslende løp også for fag som teknologi, fysikk, statsvitenskap og økonomi. Studentjobber kan også brukes bedre, hvis de kobles tettere til fag og fremtidige kompetansebehov.

I tillegg til å legge til rette for veksling mellom studier og arbeid, kan myndighetene også fjerne strukturelle barrierer, for eksempel ved å øke kapasiteten i praksisordninger, slik at kandidater ikke stoppes av systemkrav. Man bør også kunne diskutere insentiver for ansettelse av nyutdannede, medfinansiering av opplæringstid, prosjektstillinger og lignende tiltak.

Offentlig sektor kan også gå foran som arbeidsgiver. Både staten, kommunene, fylkeskommunene og de offentlig eide selskapene etterspør mye av kompetansen det er snakk om. De skal sikre relevant kompetanse i hele landet for å opprettholde bosetting og næringsliv i distriktene, noe som også styrker beredskapen. Da må man tåle å bygge flere innganger for folk som ennå ikke har opparbeidet den erfaringen alle etterlyser.

Norge har brukt store ressurser på å utdanne unge mennesker. Da er det for puslete å si at markedet skal ordne resten. Hvis vi virkelig ønsker å gjøre noe med økende kompetansemangel, må vi bli flinkere til å ta imot kompetansen vi faktisk har tilgjengelig – også når den er fersk.