Arbeidskraft på vent – ikke på utsiden

Nav lanserte nylig sin omverdensanalyse for perioden 2025-2035, og den gjentar de siste års refreng om en kommende eksponentiell mangel på arbeidskraft. Samtidig snakker politikere og arbeidsinkluderingsbransjen fremdeles om folk i utenforskap som en belastende gruppe mennesker vi må hjelpe inn i arbeidslivet ut av vår godhet.

Så lenge jeg har jobbet med arbeidsinkludering, har det vært snakk om å få private og offentlige arbeidsgivere til å gi en utstrakt hånd til arbeidssøkere med hull i CVen, lav utdanningsbakgrunn, hel eller delvis uføretrygd. Det har vært snakk om å ta samfunnsansvar og gi denne gruppen en mulighet i arbeidslivet.

Det er på tide å endre måten vi ser på de som står utenfor arbeidslivet. Vi må slutte å tenke på dem som en belastende gruppe med redusert arbeidsevne, som er for syke til å jobbe, og ikke kan bidra i samfunnet. Vi må slutte å tenke at de skal komme ut i jobb utelukkende på grunn av godhet, velvilje og samfunnsansvar.

Vi må i stedet se dem som en ressurs som kan avhjelpe arbeidskraftbehovet. Det får heller være en ekstra bonus at vi samtidig henter folk ut av utenforskapet, skaper gode skattebetalere og reduserer antallet som har gått seg fast i arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.

Det viktigste kjennetegnet på folk utenfor arbeidslivet er ikke at de er en belastning for samfunnet, men at de representerer uforløste ressurser.

Javel, så kan ikke en del av dem jobbe like raskt som alle andre, kanskje kan de ikke jobbe i full stilling, og kanskje har de en lavere utdanning enn gjennomsnittet. Men samlet som gruppe – med ferdigheter, kompetanse og arbeidsvilje – utgjør de en enorm ressurs.

I stedet for å sette dem helt på sidelinjen ved å kalle dem folk i utenforskap, bør vi heller kalle dem arbeidskraft på vent.

Og hva venter de på?

Jo, de venter på systemendringer som er helt nødvendige for et samfunn som på den ene siden mangler arbeidskraft, og på den andre siden har hundretusener av uvirksomme hender. I stedet for å bruke enorme ressurser på å kartlegge BEGRENSNINGENE disse individene har, bør vi heller se på hvilke MULIGHETER de har for å dekke opp noe av arbeidskraftbehovet. Da må også innsatsen legges i å gjøre dem best mulig i stand til å gjøre dette, både ved å prioritere riktige tilpasninger, støtteordninger og regelverk.

Dette burde ikke handle om «inkludering», hvor individer får et innpass i arbeidslivet ut fra godhet. Vi burde heller kalle det «ressursutvikling» hvor vi søker å utvikle alle individer i bytte mot deres arbeidskraft.